KRISTNE VERDIER OG POLITIKK

Kristne verdier og politikk (Fra heftet "Møteplasser, samtaler med en sønn")

Vi bør alle tenke igjennom hvilke holdninger vi har og hvilket menneskesyn vi har som kristne. Vi bør være på de svakes side, for å støtte dem som trenger støtte. Enkelte kjente kristne har vært alt for opptatt med å støtte seg selv, og å leve et liv i rikdom på innsamlede midler.

Du og jeg har vært heldige som har fått høre om Jesus og livgivende fortellinger om han i Bibelen. Det har handlet om at Jesus stod opp igjen fra de døde, og nestekjærlighetsbudet. Vi fikk også lov til å leve i et grensesprengende fellesskap på Sebulon, der fokuset var på folk som ble satt utenfor andre fellesskap i samfunnet, på grunn av forskjellige problemer de hadde.

Menigheten er i sitt vesen en tjenende menighet. En menighet som fungerer vil stå opp for menneskeverd og rettferdighet. I prinsippet er dette engasjementet grenseløst, og det vil for eksempel bety støtte til asylsøkere og rom folk, ofre for menneskehandel og palestinere.

Markering av slik støtte innebærer kritikk av dagens politiske virkelighet. Det samme gjelder vårt syn på naturen og klimaet. Troen på skaperverket som en gudgitt gave som kan ødelegges, legger tunge føringer for et engasjement i slike saker.

Jesus tar også stilling til grådighetskulturen. Han omtaler seg selv som den gode hyrden, men viser seg og som profeten som velter pengevekslerens bord, refser dobbeltmoral og hykleri, står opp for urettferdighet og taler de svakes sak. Som kristne er det vel naturlig å tale de mest sårbare sin sak?

Vi kristne kan tenke forskjellig om politisk ideologi, men menneskesynet vi har, det bør være felles. Det finnes ikke noe vanntett skille mellom politikk og tro, så vi skal være veldig klar over hvilken fortelling vi forteller.

Da det romerske maktapparatet hentet Jesus i Getsemane, gjorde han ingen motstand. Det han hadde gjort dagen før, var å lære disiplene en lekse om fotvasking. Det var ikke makt som hadde stått på timeplanen. Det var ydmyking som hadde stått på timeplanen. Jesus lærte disiplene dette ved å gjøre det selv. Ikke en eneste gang så vi at Jesus kjempet for sine rettigheter. Det var ingenting i den leksen om å innta landet og de ledende posisjoner i samfunnet. Det kom senere i kirkehistorien. Jesus sa at mitt rike er ikke av denne verden. 

I år 312 utenfor Roma var det klart at keiser Konstantin orienterte seg mot den kristne tro. Dette skjedde samtidig med at han holdt på med mange borgerkriger. Han trodde at Gud hjalp han med å vinne i krig. Mange har opp igjennom historien diskutert om han var kristen eller ikke. Det vi vet er at han brukte kristendommen, og forandret den. Hvordan skjedde det? Jo, det han trodde på, ble ikke kalt kristent bare av han, men også av hans undersåtter. Siden den gangen har flere makthavere tatt Gud til inntekt for egne standpunkter. Kristendommen hadde blitt tatt som gissel. Korsfarertidens "Deus vult!" (Gud vil det), eller Hitlers "Gott mit Uns" (Gud med oss), er eksempler på dette. Vi finner også politikere på forskjellige steder i verden i dag, som mener at Gud er med dem da de sprenger terrorister og sivilbefolkning med deres hjem i lufta. Vi skal være kritiske når vi hører kristne si at de skal innta det ene og det andre her i verden med makt, fordi Gud er med dem.

Menigheter som lever, er de felleskap der den indre kjærligheten gjenkjennes av folk. Der er det ikke så mye snakk om krigføring og makt. Gud vil vinne verden gjennom sin kostbare kjærlighet.