Skygger i motvind,

og skygger i enda mere motvind.

 

     Å prøve å snakke sant om livet, tillate meg å ha et hjertespråk, si ting rett ut, vise både sinne og fortvilelse, ha gode møter med ærlighet og åpenhet, det gir et pusterom. Vi er vel på vei til pusterommet en gang i mellom de fleste av oss? Det er slik jeg kan komme til sans og samling, finne ut hvor jeg er, hvor veien går videre, og hvor kan jeg finne det som kan kalles hjem inne i seg selv.

     Vi opplever alle kriser, motgang, smerte, lidelse og tap. Mange prøver å skjule det, og lusker inn i sin bakgård fordi omgivelsene skal slippe å se, fordi svakhet ikke tåles, eller fordi man selv ikke orker å høre mer om at en burde ta seg sammen, trene mer, blir mer moden, mer voksen, tåle mer.

     Det er ikke alt man kan trene seg ut av. Hvorfor-spørsmålene dukker opp: "hvorfor skjer dette meg?"  Etterhvert kan tema mirakler dukke opp, eller håpet om at sjebnen plutselig kan snu, før de fleste av oss må akseptere at "sånn er det".

     Vi lever i en verden med mye snobberi. Mange er trendbevisste, oppfostret av reklamebransjen som fremmer det flotte og vakre og viser forakt for svakhet. Mange ønsker å være sterke og kompetente, de ønsker å vokse og ta seg ut i en verden som jager etter det perfekte.

     Er det rom for svakhet og å ha det dårlig, eller er det mest forakt for svakhet? Jeg tror alle mennesker lengter etter fred, glede og kjærlighet, selve grunnmuren vi ønsker å bygge på. Dette ønske som gjør at vi fortsetter å ta bilder av vannliljer på stille vann om sommeren, og de langstrakte hvite vidder om vinteren. Det gir fred og glede.

     Livet er et sårbart prosjekt. Noen opplever mer motgang enn andre. Hvis de våger å snakke i jeg-setninger, om det er gråt eller skrik, utløser det mye godhet og mye fellesskap, i møte med mennesker som evner å lytte.

     Inne i vennligheten man bare finner blant fortapte sjeler, hører jeg ofte rene realistiske beskrivelser fulle av smerter. De lever med smertene her og nå, men har allikevel en retning mot en annen verden, en mulig trøst i det hinsidige. Jeg finner hos dem ofte en takknemlighet for livet, og en modenhet som gjør at de kan forstå andre mennesker som har blitt satt til side, satt tilbake.

     Mennesker er sårbare. Årsaken kan være utrygghet, fattigdom, sykdom, død. Vi takler vår svakhet på forskjellig vis, men erfaringene gjør at vi alle får et annet syn på livet. Svakheten som gir en modenhet, er undervurdert.

 


 

 

 

Han satt ved puben,

slik som engler gjør.

Drakk øl i skyggen.

 

 

"Kaller du meg opprører?

Jeg er ingen hjemløs landeveisrytter.

Jeg er på vei til Gud."

 

De gikk inn sammen, satte seg i et mørkt hjørne, for å synge, så godt de kunne.

 

De var:

dødelige,

menneskelige,

feilbarlige.

 

Mistet de kontakten?

Måtte de fri seg,

fra seg selv?

 

Kan ei fyllekule

bli noe annet

enn ei fyllekule?

 

 

 

Mens de ventet på at noe skulle skje,

datt huset ned.

 

 

Sprit til frokost.

Han fortalte at hans skapende evner var flaskestyrt,

men etterhvert ble sjelen fattig på ånd.

Blodet og levra fikk nok.

Han drakk seg i hjel.

 

Var smertene så store?

Kanskje.

 

 

 

 

 


 

 

 

 

"Supermenn" venter

 

svinger med glassene

roper hei og hoppalong

henger sammen som hersjestaur

rastløse hoder

fekter med feite sigarer

kikker under skjørtene

mor severer dem maten

uten røde strømper

 

 

 

 

 

 


 

Religiøse hyklere

sier at himmelen er partisk

gir rom for deres tilhengere

mot de andre

lange tirader på tinga de snakker om

aldri kort

aldri klart

dveler i sin egen ånd

en brun vei går forbi de utslåtte

stirrende tilskuere

bleke

grønne

 


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Livet er skjørt

et vingeslag for mye

og de sitter der med undring

over ingen ting igjen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nyheter er hva -

de gode, de vonde, de grusomme

hva forventer du i en skog av

sanne og usanne setninger

slengt ut fortest mulig og helst før de andre

 

 

 

 

 

 


 

Selv om de urytmiske tankene skapte kaos, visste vi alikevel hvor veien gikk videre. Vi ble aldri arbeidsledige. Det er derfor jeg skriver dette, for at jeg aldri skal glemme at oppgavene alltid ligger rett foran skotuppene mine.

 


 

 

Et blikk forandret seg så smått, flakket litt hit og dit, og et smil snek seg sakte fram, det var enklere da.

 


 

 

Gammel

Reisa er snart over.  Jeg har besøkt mennesker jeg trodde ikke fantes. Elsket og følt savn, gått av hengslene og kommet meg opp igjen. Jeg har samlet, men vet at under alt er jeg like naken som alle andre. Nye tanker har avløst gamle tanker. De førte inn på nye veier og nye stoppesteder. Da jeg var ung drømte jeg. Det gjør jeg enda, men mesteparten av tiden mimrer jeg sammen med gamle venner om "back in the days". Jeg er gammel nå. Forrige dagen satt jeg å telte opp hvor mange av mine venner fra tenåringstida som lever nå. Det er mange jeg var glad i som ikke lever lenger. Jeg savner også illusjonene fra den tida jeg trodde jeg var på en reise uten ende-stasjon.

 


 

 

Bygde et sandslott med høye tårn,

det ble borte.

Ved siden av det bygde jeg et luftslott,

det har holdt seg.

 


 

 

I drømmenes teater lyste skyggene som grafitti på veggene, mellom plakater med lange tekster som jeg ikke turde å lese.

 


 

 

Ei regntung gate,

snubler videre,

for å møte mor.

 

I togkupeen,

en unge gråter uavbrudt,

på vei hjem.

 

Hva er et hjem?

Et rom?

Å dele et eple?

Et stort glass vann?

 

Mer frukt i skapet.

 

 

Bekymrede strebere

 

Svarte heiser.

Trange rom.

Venteceller.

 

Også hunden

har spist et bein.

 

Møter med tykke frakker.

Knivrette skill i håret.

Kvalitetssko.

 

Tomheten strømmer gjennom

sin egen navle.

 

De roper "skål" i kor,

og hever glassene,

triste lepper.

 

 

På vei til nye horisonter.

Vekk fra blodige utsikter,

der pipene er gamle

og fulle av sot.

På vei til nye steder,

vente på at noe skal skje,

i San Francisko,

i Oslo,

i Morgedal,

inne i oss selv,

midt mellom hjerte og himmel. 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

Rop og kjefting runget fra vegg til vegg, fra tak til gulv. Da det roet seg fortsatte samtalene om ingenting. Jeg gikk ut, dro langt vekk. Fjellet var ubekymret.