Tanker dukket opp på vei mot noe jeg helst ikke vil tenke på. 

Bilder tatt i forbifarten, bruddstykker av løv, mose og rustent metall, gir tanker, følelser av noe tapt.

Finnes det dialog mellom person og dens eiendeler, mellom person og dens miljø? Ser vi utover for å lete etter skatter og perler i omgivelsene, eller er vi mest opptatt av å lete etter grumset i vårt eget indre?

Jeg vet ikke.

Kan mer fokus på alminnelig godhet og omsorgsevne gjøre at vi blir bedre i stand til å ta vare på verden?

Mennesker i sin selvopptatthet og grådighet gjør skade på skaperverket. 

Vi har aldri greid å skape et blad på en løvetann, kan vi greie å ta vare på det andre har skapt, det vi bare har til låns?