Coronna-vinteren er snart over

     Snart slutt på denne coronna-vinteren, vi skal inn i coronna-vår nummer 2. Jeg har vært mye hjemme, eller i en bil, noen ganger tung, ensom. Nå tiner stien fram, slynger seg inn i skogen, gir muligheter for turer som kan gi en avveksling. Å rusle langs fortauene gir også frisk luft. I stedet for å gå ut en tur hver dag i vinter, skyldte jeg på all snøen på fortauene, skrøplige knær, jeg satt fast i sofaen foran en gammel tv.

     Nå er det fuglene som får meg ut. De synger om våren som kommer. Fugler, trær og sårbare mennesker er det mest av i min tilværelse nå. De fleste av flyene, som før gikk lavt over hustaket, er satt på bakken. Det minner meg på at jeg ikke skal dra noen steder. Verden har blitt mer stille. Kafeene og kjøpesenteret har stengt igjen, på matbutikken eller apotektet skaper et host uro, også nå i begynnelsen av pollensessongen er det slik. Ikke ofte å se noen ta seg tid til en liten prat på butikken. Hvis pollen klør i halsen, prøver jeg å late som ingenting, jeg prøver å unngå å hoste. Hendene vaskes i sprit på vei inn og på vei ut. Jeg puster bak munnbind, mens tankene går til de sårbare som jeg kjenner, de som betyr mer og mer for meg, de som tror at de ikke har noe å tilby, de som har alt.

     Jeg trekkes mot dem som har mangler og feil. Jeg hører andre skryte av styrkene sine, de mener at vi ikke trenger så strenge smittevern-regler, vi behøver ikke å bekymre oss sier de. Enkelte snakker som om pandemien ikke eksisterer. Jeg bryr meg ikke om å tenke igjennom smittevern-reglene. Jeg bare følger dem. Jeg har ikke ressurser til å sette meg inn i problemstillingen. Jeg har ingen grunn til å tro at jeg forstår mer enn landets medisinske ledelse. Det jeg kan gjøre noe med er å holde meg selv mest mulig sunn og frisk, og støtte dem i mitt nærmiljø som trenger støtte, og tenke på at dette snart er over.