Om det offentlige hjelpeaparatet

I årenes løp har jeg hatt mye kontakt med det offentlige hjelpeapparatet. Mye av mitt hverdagsliv forandret seg i takt med de betingelsene jeg kunne oppnå i samspill med dette. Vi møtte fagfolkene i de såkalte ansvarsgruppemøter, hvor tjenester skulle koordineres og samordnes på en god måte. Jeg har opplevd at 14 mennesker fra diverse etater innen kommunen og fylket var tilstede på et ansvarsgruppemøte, da han skulle begynne i kommunal barnehage. Et forum som ihvertfall gjorde at jeg begrenset hva jeg sa og ble redd for å sløse bort folks tid. Det er i dette systemet at normal kommunikasjon og hjertevarme slutter å fungere.

I alle år har jeg ønsket at jeg kunne hatt kontakt med ett menneske i dette hjelpeapparatet som var villig til å høre på alt hva vi hadde å si. En koordinator, som kunne hatt kontakt med alle fagfolkene rundt omkring da det var behov for det. Men desverre tror jeg ikke at det er mulig i et helsevesen hvor ekspertene bare blir flinkere og flinkere og flere og flere, og feltene som de føler de har ansvar for blir mindre og mindre....

Saklighet 

Det forventes at jeg skal være saklig på fagfolks vis, jeg vil gjerne være mamma...

En har kropper som arbeidsfelt, en annen har tale, en tredje har språk, en fjerde har penger, en femte har følelser

da vi var oppe i et antall på mellom ti og femten fordi du skulle begynne i kommunal barnehage, da glapp alle sammenhenger for meg

og da møtereferatene i veska mi veier over kiloen, da begynner min arbeidsgiver å se på meg som noe frynsete, jeg er ikke betalt for denne møtevirksomheten, jeg er mamma, jeg er husmor

jeg utreder ikke, sier ikke at dette er utenfor mitt felt

jeg er bare den som gjør det som er nødvendig

Mine erfaringer fra ansvarsgruppemøtene
 

Å fordele oppgaver mellom tjenesteyterne ble sett på som veldig viktig. Å fordele ressurser, og å øke brukerens medbestemmelse ble ikke sett på som like viktig.

Rapport
  

Kan ikke krype, krabbe, sitte, stå, gå, gripe, snakke står det i rapporten, men det står ingenting om at han er underveis i sitt eget liv med en sang, med en forestilling, med en lek og en drøm.

Har alle barn rett til å leke?

 
Leken klarer ofte ungene å sette i gang selv. Det er kanskje derfor at lek desverre ofte blir sett på som noe som ikke er så viktig? Skal  mulighet for lek tilrettelegges for den som har liten egenaktivitet?
Skal muligheten for å leke være avhengig av ansattes vilje og muligheter, og kommunens økonomi?
Lek er barns aller viktigste virksomhet. Barn som ikke får leke er truet i hele sin væren.

De vi ikke stiller krav til,

om behovet for å mestre noe.

De vi ikke stiller krav til
tror vi ikke på.
De vi møter med medfølende blikk
tror vi ikke på.
De vi ikke tror på
bruker vi som kosebamser
og legger dem bort
da vi ikke gidder å kose mer.

Det jeg kan gjøre for deg, er å tro på at du kan klare, fordi det er så hardt og vanskelig at du kan ikke tro det og klare det alene.

Skole-vedtak om b-timer.
 

I ett av de mange vedtakene stod det at hele skolen meldte behov for 148 timer. PP-tjenesten anbefalte 140 timer, tildelingen var på 96 timer. På grunn av manglende ressurser fikk han tildelt 10 timer i uken.
Ingen individuell begrunnelse. Ingen plan for hvordan skolen skulle legge opp et likeverdig undervisnigstilbud med  en ramme på 10  b-timer i uken. At dette er i strid med grunnskolelovgivningen, det er noe som alle de innvolverte vet, - men bryr de seg?
Vedtak som ble begrunnet med kommunens dårlige økonomi var noe som gjentok seg hvert år i gjennom hele hans skolegang. Vedtak som er begrunnet med kommunens dårlige økonomi er ulovlig i obligatorisk opplæring på grunnskolen, men det offentlige hjelpeapparatet bryr seg ikke så mye om lover og slikt.

Amatør-mamma
 

Jeg hadde forstått at livet består av å hjelpe, og å ta i mot hjelp. Det var før jeg hadde lært trygdelovgivnng, sosiallovgivning, barnehagelov og lov om spesialundervisning.
Det var før alle møtene med alle menneskene som fortalte om kommunens dårlige økonomi. Det var enda den tiden da jeg trodde at det var min oppgave kun var å være mor til et funksjonshemmet barn.
Det var før jeg fant min interesseorganisasjon, pressgruppe og begynte som pådriver og koordinator. Det var før jeg prøvde å få de forskjellige kommunale etater til å forstå at det er ett og samme barn de skulle tilpasse et tilbud til.

De sosiale vedtakene
 

Vi er visst spesielt sårbare,
derfor blir ordene pakket inn i bomull, før de leveres til oss...
Det er  visst best vi aldri skjønner hva de prøver å si
om kommunens økonomi.
Vi er alltid inne i en eller annen av våre kriser, sier de...
De kommer igjen og igjen.
Vi skal møtes med forståelse for at vi er litt rare.
Vi skal få hjelp, - hvis vi stiller oss i køa til omsorgsapparatet.
Der får vi utdelt velferdssamfunnets goder,
de sosiale vedtakene, de med glitter på.
Så møtes vi i interesseorganisasjonene
og bytter vedtak slik som ungene bytter glansbilder.