Naturvern

 

 

 

     Alt i naturen har sitt særpreg. En agurk inneholder 86% vann, alikevel er det stor forskjell på en agurk og en bekk, både agurken og bekken har sitt særpreg. Hva er så særpreget ved mennesket? Vi er små under stjernene, nesten som et støv-korn, men er vi noe mer enn støv? Ja vi er det. Det er sjokkerende mange kjemiske/bioloiske prosesser som gjør at jeg er i stand til å trykke på tastaturet for å skrive denne teksten. Tankenen mine er resultat av min bevisshet, som ingen av oss mennesker forstår noe av. Hvis du vil vite hva bevissthet er, må du spørre Vår Herre, det er ingen hensikt i å spørre vitenskapen.

     Det sies at vår oppgave er å forvalte verden rundt oss. Hvis det var slik ment, at mennesket skulle forvalte verden, hvorfor verner vi ikke utsatte dyrearter, og hvorfor glemmer vi fattige mennesker? Hvorfor stilles vi ikke til ansvar for våre handlinger? Har vi egentlig noe ansvar for himmelen og jorden, eller kan vi gjøre som vi vil og lyster? 

     Naturen er ikke bare snill. Naturkatastrofer og destruktive krefter setter liv i fare. Disharmonien har kanskje alltid vært der til en viss grad, men den blir enda verre nå da menneskene driver rovdrift på naturen, og naturen slår tilbake. Menneskene har blitt et problem, fordi menneskene har øvet vold mot naturen.

     Områdene rundt oss sørger når uretten brer seg, dyr utryddes, fugler utryddes, selv fiskene i havet er truet. Det er menneskene som skaper problemene. Makrellen kommer fortsatt når den skal, og trekkfuglene kommer i rett tid. Det er menneskene i sin selvopptatthet og grådighet som gjør skade på skaperverket. Kan mer fokus på alminnelig godhet og omsorgsevne gjøre at vi blir bedre i stand til å ta vare på skaperverket?

     I vår moderne tid erklærte vi at "Gud er dø", og trodde at vi selv, med vår kunnskap og våre store framskritt innenfor vitenskapen, skulle være i stand til å ta vare på naturen og menneskene rundt oss. Hvilket overmot! Nå klarer vi ikke en gang å ta vare på oss selv. Hvis vi kunne være fornøyd med at vi bare er en av alle skapningene, innse at vi aldri har greid å skape et blad på en løvetann, men at vi kanskje kan klare å ta vare på det som andre har skapt, så ville det føre til en posistiv forandring.

     Er det livet i byene som narrer oss til å tro at naturen er til for vår skyld, og at vi kan bruke den som vi lyster? Hvilken innsikt har vi egnetlig? Er vi smartere enn urfolk var i tidligere tider? Er vi i stand til å innse hvor lite vi forstår? Vår nye kunnskap og nye oppdagelser fører til nye spørsmål som er så store at vi ikke kan besvare dem bare med kunnskap. De spørsmålene må besvares med visdom og kjærlighet.