HJELPEBEHOV

 Hjelpebehov (Fra heftet "Møteplasser, samtaler med en sønn")

Hvilken fortelling blir fortalt? Når vi hører historier som ikke tar hensyn til folk der de er i livene sine, med sine hjelpebehov, da er det lov til å stille spørsmål rundt disse historienes tradisjoner, dogmer og sannheter.

En mann kom og fortalte oss hva Gud mente om hjelpebehov. Hvis vi søkte Guds rike og hans rettferdighet først, så ville Gud sørge for alt vi måtte trenge. Den beste hjelpen han hadde å gi oss var å lære oss å kjenne Guds rettferdighet, sa han, for hvis vi kjente til den, da kunne vi reise oss opp fra tilkortkommenhet og nød. Den uttalelsen forandret ikke på vårt hjelpebehov den gangen.

Du tenkte så det knaket, helt til du ville rett ut.

"Jeg kan ikke løfte meg selv opp" sa du. Da var du ute i friluft igjen..."Jeg kan ikke dra meg selv opp etter håret." 

"Hva tenker du på?", sa jeg.

"Alt snakket om alt vi skal reise oss opp fra", sa du.  

"Det er ikke poenget," sa du.

"Du har helt rett, det er ikke det som er poenget. Det som er poenget er at Gud elsker oss like mye selv om vi ikke kan reise oss opp fra utslitthet, skam eller feil holdninger. Du kan bare sitte, og fortsette å være glad i Jesus, og la Jesus være glad i deg tilbake. Vi burde kanskje bli litt flinkere til å minne oss selv om de styrkende ordene om dette, som finnes i Bibelen."

Jeg var helt svett. Hva skulle jeg si? Mye av det vonde som hadde rammet, hadde ingen klart å snu. Det eneste fornuftige var å lytte til fortvilelsen, se tårene, forstå aggresjonen som kom på grunn av det som hadde skjedd. Verdsette nærværet, være sammen, ha god tid til hverandre, og respektere ønsket om å finne en mening. Lytte til spørsmål som det ikke finnes svar på.

Jeg tror at Gud er engasjert i hverdagslivet vårt slik som det er, også når han virker sløv og bortreist. Det er allikevel helt greit å bli sint på Gud. Det er umulig å svare på hvorfor-spørsmålene, men vi tror at menneskene er verdifulle for Gud. Noen forkynnere prøver å få det til å høres ut som om den kristne vandringen skal være så lett, og noen forkynnere er så ivrig etter å fortelle oss det de tror vi ønsker å høre, at de sier at ubehageligheter blir fjernet og behov blir dekket med en gang. Noen ganger hører vi om at det har skjedd mirakler, men oftest skjer det ikke. Uansett er livene våre, om vi lever eller dør, under kontroll, tror jeg.

På tross av slike hendelser, må vi allikevel våge å være sårbare i kristne miljøer. Vi må verne om det sårbare livet, og våge å snakke i mot kulturer som er blinde for de etiske dilemmaene. Evangeliet kommuniserer alltid på en måte som virker frigjørende i menneskers liv.

(Ref. nr. 6)

Nr. 6: Hjelpebehov: En samtale etter en preken.

Er det riktig å dele bibelvers som om de var profetier i alle sammenhenger? Noen ganger kan det virke kynisk å gjøre det. Kan man ikke heller fortelle et vitnesbyrd om det man selv har opplevd, når det er egne opplevelser man snakker om?

Vi må skille mellom egne-gjerninger og tros-gjerninger. Alt i Guds rike har den Hellige Ånd som kilde, og tros-gjerninger er de eneste gjerninger som har noe i Guds rike å gjøre.

Evangeliet kan forkynnes slik at det kjennes som en byrde, et krav, en oppskrift på hva du må. Det er da vi driver og gjør religiøse ting med våre egne-gjerninger at det oppleves slik. Den form for religiøsitet er ikke bra.

Da evangeliet blir forkynt for oss av en som gjør tros-gjerninger, da kjenner vi at vi kommer til troen og til hvilen. En slik forkynner er ledet av den Hellige Ånd. Freden du kjenner er alltid kjennetegnet på om det du hører er fra Gud. Hvis det er en som driver med sine egne-gjerninger, og bare har lyst til å ha noe viktig å si, da kjenner du ingen fred.

Guds ord kan bli forkynt uten at vi kjenner denne freden. Vi ser noen ganger at det jobbes for å  bygge opp, over kanskje flere timer i et møte, en stemning der det skapes følelser og forventninger om at noe stort skal skje. De som går med på disse følelsene og forventningene blir ofte skuffet. Da en opplever slik skuffelse gang på gang, så kan en bli sur, sint og fortvilet, og så tror en ikke på noe til slutt. Jeg har for mange år siden sett at det ble skapt slike forventninger gjennom lang tid. Det er blant annet slike følelser som gjør at en kan få behov for å gå til psykolog til slutt.

Profetier som ikke går i oppfyllelse. (Fra heftet "Møteplasser, samtaler med en sønn")

Noen andre forkynnere som jeg har hørt, har kommet fram med profetier, men det de fortalte skulle skje, det skjedde ikke. I enkelte karismatiske kretser blir man sjelden sint eller opprørt over slikt. Når det er åpenbart for alle at profetien ikke gikk i oppfyllelse, skal man bare gå videre, sies det ganske ofte. Dette skjer på tross av at det, mer enn  noe annet sted, blir snakket mye om sannhet blant dem som profeterer. Hvis det er en høyprofilert kristen som profeterte falskt, blir det ofte dysset ned. Metoden som blir brukt for å dysse slikt ned, er å si at dette er negativ kritikk av en kristen bror eller søster, og det er ikke bra. Hvem beskytter vi ved å ikke konfrontere dette? 

Den barmhjertige samaritan

De fremmedes ansikter mer og mer påtrengende. Medmennesker har flyktet fra ondskap påført av andre. Presten går forbi, og kirketjeneren går forbi. På tv-skjermen flimrer bildet av den amerikanske presidenten. Innreiseforbud, stopp på hjelpesendinger, og religiøse merkelapper henges opp av politikerne. Vi skulle gjøre slik som samaritanen sa Frøken, og Frøken var snill. En strøm av prester, kirketjenere, politikere og borgere går forbi, og de later som om de er blinde. Hvor er den barmhjertige samaritan?