Denne delen av dette heftet består hovedsakelig av bilder med tekst til, men noen tekster står også alene. Heftet har xx deler. I denne delen har Unni prøvd å skrive noen linjer om opplevelser hun har hatt i naturen, - øyeblikk som satte i gang tanker og følelsesliv, og som har forandret henne. De er verdifulle for henne, selv om ingen andre kan kjenne seg igjen i dem. Disse opplevelsene, som mest forteller om balanse, fører noen ganger til ro, og nye tanker og meninger om hva som er viktig i livet. 

     Naturen er vår livsverden der vi er en del av helheten. Her kan vi  oppleve frihet, drøm, lengsel og en altomspennede åndelighet. Vi kan også oppleve en drakamp i møte med vår egne egoistiske tanker og behov, konflikter, bullshit, søppel og naturødeleggelser, og kjenne hvordan vi som mennesker står i mellom disse ytterpunktene. Opplevelsene har mange forskjellige perspektiv på samme tid. Noen ganger er opplevelsene ubeskrivelige. Unni ønsker å la opplevelsene og tankene være som de er, noen ganger rene naturopplevelser, noen ganger stille noen spørsmålstegn ved forhold som setter oss ut av balanse.

     Disse tekstene sammen med Liv sine bilder har blitt til denne delen av heftet. Noen få av bildene er tatt så nært innpå motivet at de nesten blir abstrakte. De er tatt uten fargefilter, og de er ikke manipulerte. Det har vært viktig for Liv å formidle naturen slik som hun opplevde den der og da. Bildene, mange av dem er romantiske, får en større betydning fordi de er satt sammen med tekster som beskriver temaer som menneskets tilkortkommenhet og ubalanse.

     Noen av tekstene er tilnærmet haikutekster, men det er også noen lengre tekster. Haikudiktet skal bestå av tre korte linjer. Et annet krav er at haikudiktet plasseres i tilnytning til en årstid. Årstiden kan gjerne oppfattes symbolsk. Resultatet er ikke gjennomarbeidet. Vi ønsker at tekstene og bildene skal være knyttet til opplevelsen som skapte dem, slik at de forhåpentligvis beholder sin nerve. Vi ønsker å la resultatet av tanker og møtene med naturen være grovt hogd.

Liv Haglund Lillegrundset

Unni Haglund

2021

Mysteriet i naturopplevelsen

Inntrykk av det levendes mysterium, som gir fargesprakende opplevelser, er et gammelt knirkende perspektiv, lik ei gammel dør som åpnes og gir utsyn i landskapet, allikevel en ny opplevelse hver gang, dette mysteriet i møte med vannet, eller når jeg klatrer opp en høyde, kjenner frisk luft i by-lungene mine, hører et sus av vind. Hjerte mitt pumper best i møte med naturen, som tar meg som jeg er. Gratis entre til en forestilling fylt med levende ro.

Søstera mi har tatt bilde av 100 blomster. Søstera mi har tatt bilder av 1000 blomster, og som blomsterelsker bryter hun alle regler. Kritikk som "romantisk" og "søtladent" lar hun passere. Hun gjør portrettstudier og ser blomstrende kirsebærtrær og tulipaner som åpner seg. Hun lar hver eneste  plante bli til et individ som skal vises fra sin beste side i naturens palett, slik som en Linnè eller en Monet.

Fjernt fra materialismen tillater hun seg å nyte at en blomst gir trøst. Hun tar fram de gode og feminint blomsterbærende kreftene.

Intet åndelig er vakrere enn blomstene med sin stillhet.

Møte

Det hvite i lufta

og regn over gammelt løv

ennå kanskje litt grønnt i alt det grå

gir en ny opplevelse

hver gang

hvert møte

forskjellig

det var meg som skrev og skrev om akkurat dette treet

det er noe jeg vil si som ikke kan sies.

Hele jorden er vårt miljø.

Vi kan se på når ei høne ruger fram en kylling, at trærne slukker tørsten, at fuglene bygger reder i grenene, at bekkene renner mellom fjellene.

Kanskje det er ved siden av den lille fjellblomsten vi skal knele ned i undring over naturen, og dens små og store mirakler?

Det spirer og gror, myldrer og kryr, flakser og flyr. Artene vi lever sammen med er ikke bare til nytte for oss, de har sin egenverdi. Vi bør ta noen lange steg fra overmot til ydmykhet. Et første skritt kan være å lese Skjæråsens linjer:

"mållaust liv har og e mening

du lyt sjå og tenkje på."

Livet er til stede i skogen.

Skogen gror inni meg

som et sus i ei furukrone,

som møter med skogens gjester

i bleke vinterdager. 

Å være sårbar på fest-dagen, og sterk i hverdagen.

Du har låst rommet rundt deg på denne fest-dagen, satt opp en usynlig vegg. Lyset har sloknet i ansiktet ditt, du har hengt opp et tau som forteller om utilnærmelighet, du vil ikke være til stede. Du vil ikke bli preget av tankene og stemningene i rommet. Festdager er ikke for deg.

Det finnes ensomheter, som ikke ønsker å fylle seg med borgerlighetens velkjente fraser, også kalt livets store øyeblikk. De deltar bare i de små øyeblikk, der latter og lykke flyter som fredelige elver, der slitne tanker kan hvile i en god spøk. Lengst inne, der sårbarheten føder styrke, er vi alltid sammen, uten krav, uten vederlag, tryggere enn alt, men det fungerer best å være sårbar på livets hverdager. Der er vi likegyldige med de lange og flotte resonementer. Det er på slike hverdager vi kan kjenne det vidunderlige i tankens opphør, da vi bare lytter til musikken og vi merker at musikkens rytme ikke blir avbrudt. Dager da vi sammen opplever takten i musikken som følger vår egen puls, og vi ikke forholder oss til store ord, og halvhjertede hilse-sermonier, det er da det er enkelt å leve, og om vi leter på slike dager så siver lyset inn. Det kan være et under som viser seg fra vinduet: en blomst, et tre, ei elv, et fjell, et bilde du kan føre inn i protokollen, og plutselig forstå mye.

Det er da du lar deg bli ledet ut av det trange rommet, til en åpen mark der ingenting tynger. Du ser vanndråpene som damper, for å falle som regn. Du ser hendene dine i lys, og du ser det menneskene har bygd, og forstår uten å tenke det, at menneskenes arbeid aldri har kalt morgenlyset fram.

Det er da du spør vennene dine om de har sett utover viddene? De viddene som er  er hellige og ubeskrivlige. Om de har sett alt dette som er vår livsverden. De små gyldne øyeblikk, de lyser i de mørke nettene som stjerner. Kanskje det var stillheten i ei sommernatt? Kanskje det var noe godt på bordet, som ble lykke i en hverdag?

Nå er det kveld. I morgen opplever vi en ny soloppgang, om vi lever. Vi vil fortsette å gå i super-markedene og se jetfly-stripene på himmelen. Vi vil fortsette å høre Tv-debattene og lese statistikkene, - men, det store underet, det er selve livet, og månen som skinner i rett tid.

dråper av regn

våren slikker med sin våte tunge

tåka har klistret seg fast

suset av regn

gamle trær

himmelen usynlig i tåka

snøen forsvinner ned i grøftas sølevann

en hjemvendt fugl flyr over nye spirer

Hjem,

et falleferdig, nedgrodd hus,

og rommet inni meg som husker,

dette var en gang et sted å høre til.

Den usynlige vinden har lagt seg,

tåka har sitt eget språk,

den tier.

Svake stråler fra en måne,

skjuler seg såvidt

seiler bak himmelens skyer

     I landskapet til min søster

     I landskapet til min søster, der er det høye fjell, vann og bølger, ly for kald vind.

     I landskapet til min søster, der vokser graset høyt, der er sitte-underlagene hjemmestrikkede og kaffen svart, samtalene er lange.

     I landskapet til min søster der er min søster.

Selvtrøst

     Flere av tekstene har jeg skrevet i selvtrøst, når husene rundt meg ligger stille, nesten dystre, og jeg går inne i mitt eget hus som i blinde, vandrer fra vegg til vegg uten å kunne finne ro. Da må jeg tenke over hva jeg skal feste blikket på. Jeg kan velge å se ut av vinduet. Hvordan er været i dag? Se på en sti dekket av løv og mose, som slynger seg videre innover i landskapet. Jeg kan følge den, og på en åpen plass langs stien står det en benk. Der kan jeg sette meg og drikke litt kaffe, høre fuglene synge i vårens vind. Jeg vet at de som meg, bare er støv i tidens rom, alikevel synger de i vilden sky om våren som kommer. Hvorfor skulle ikke jeg kunne synge?

     I denne verden blir vi oppfordret til å være mennesker som strever. Vi strever på forskjellige måter, men vi strever alle sammen, eller kanskje jeg skal si streber. Det blir sett på som normalt, men det er ikke sundt. Før eller senere vil vi alle bli innkalt til en konkuranse, for deretter å bli vurdert, veid og funnet for lett eller tung nok, og samtidig brenner livet ned som et vokslys. Det er i slike stunder det er å godt å bli berørt av spurvens kvidder og la løvet som hvirvler i lufta fortelle deg hvilken vei vinden blåser. 

     Alle skapninger higer etter noe. Fuglene søker inne i skogen, fisken i vannets rolige strøm.  Så lenge jeg kan ta meg tid til å rusle rundt omkring, skal jeg være fornøyd med lite. Gleden går ofte den rikes hus forbi. Øyeblikkene av ro når vårens vind møter nye vekster, når fuglene søker mot et rede med kvist i nebbet, når duene sitter og halvsover i sola, det er disse øyeblikkene jeg prøver å feste til papiret med ord, det er denne livsfølelsen jeg ønsker å ta vare på, som en terapi, som en selvtrøst.

.

Mennesket i naturen

Vi er avhengige av våre omgivelser. Vi får mat fra åkrene og oksygen fra lufta. Vi utveksler stoffer, og er en del av naturens kretsløp.

Men, hva er et menneske? Vi er et livsvesen også på et annet plan enn det fysiske. Hvorfor er det så godt å se på et furutre, eller lyset som faller inn gjennom vinduet? Hvorfor er det så godt å ha et dyr i huset?

Alt liv tilhører et universelt fellesskap, men vi kjenner også denne følelsen av felleskap i forhold til et fjell eller en sky. Vi kjenner det overalt i naturen. Vi omtaler Broder Elv, Moder Jord, Søster Sol, Fetter Måne med kjærlighet.

Naturen er fruktbar, men den gir oss ikke bare det vi trenger for å overleve. Den gir oss glede. Naturen bommer aldri på former og farger. Høstfarget lyng, eller vinterens hvitekledde vidder blir aldri feil.

Så mange blomster og trær.

Så mange sletter og skoger.

Så mange undere.

.