Skogen, livet og evigheten

Skygger i vind 2

 


 

 

Dette heftet består hovedsakelig av bilder med tekst til, men noen tekster står også alene. Heftet har xx deler. I denne delen har Unni prøvd å skrive noen linjer om opplevelser hun har hatt i naturen, - øyeblikk som satte i gang tanker og følelsesliv, og som har forandret henne. De var verdifulle for henne, selv om ingen andre kan kjenne seg igjen i dem. Naturopplevelsen er hver enkelt persons totale oppfatning av et enestående øyeblikk. Disse opplevelsene har mange rom, og fører noen ganger til ro, andre gang til ny grubling, nye tanker og meninger om livet. 

Naturen er vår livsverden der vi er en del av helheten. Her kan vi  oppleve frihet, drøm, lengsel og en altomspennede åndelighet. Vi kan også oppleve en drakamp mellom det jordiske og det hellige, og kjenne at vi som menneske står i mellom disse ytterpunktene. Opplevelsene har mange forskjellige perspektiv på samme tid. Noen ganger er de ubeskrivelige.

Unni ønsker å la opplevelsene og tankene være som de er, noen ganger rene naturopplevelser, andre ganger tanker som berører både teologi, filosofi og politikk, men hun ønsker alikevel ikke stille noen spørsmålstegn ved dem.

Disse tekstene sammen med Liv sine bilder har blitt til dette heftet. Noen få av dem er tatt så nært innpå motivet at de nesten blir abstrakte. De er tatt uten fargefilter, og de er ikke manipulerte. Det har vært viktig for Liv å formidle naturen slik som hun opplevde den der og da. Bildene, mange av dem er romantiske, får en større betydning fordi de er satt sammen med tekster som beskriver temaer som menneskets tilkortkommenhet og smerte.

Noen av tekstene er tilnærmet haikutekster, men også noen lengre tekster. Haikudiktet skal bestå av tre korte linjer. Et annet krav er at haikudiktet plasseres i tilnytning til en årstid. Årstiden kan gjerne oppfattes symbolsk. 

Resultatet er ikke gjennomarbeidet. Vi ønsker at tekstene og bildene skal være knyttet til opplevelsen som skapte dem, slik at de forhåpentligvis beholder sin nerve. Vi ønsker å la resultatet av tanker og møtene med naturen være grovt hogd.

  

Liv Haglund Lillegrundset

Unni Haglund

2021

 


 

 

 

Mysteriet i naturopplevelsen

 

Nye tanker om det levendes mysterium. De gamle tankene er der fortsatt, men skyves litt til side. De nye tankene gir fargesprakende opplevelser. De gamle vante fortsetter i de lange trådene, har et knirkende perspektiv, lik ei gammel dør som åpnes og gir utsyn inn i et nytt landskap. Historier som fortelles til meg, gir en gløtt inn i andres tanker, viser noe jeg kan kjenne igjen, eller ikke har vært oppmerksom på, men mest blir det sagt meg om dette mysteriet i møte med vannet, eller når jeg klatrer opp en høyde, kjenner frisk luft i by-lungene mine, hører et sus av vind. Hjerte mitt pumper best i møte med naturen, som tar meg som jeg er. Gratis entre til en forestilling fylt med levende ro.

 


 

Søstera mi har tatt bilde av 100 blomster. Søstera mi har tatt bilder av 1000 blomster, og som blomsterelsker bryter hun alle regler. Kritikk som "romantisk" og "søtladent" lar hun passere. Hun gjør portrettstudier og ser blomstrende kirsebærtrær og tulipaner som åpner seg. Hun lar hver eneste  plante bli til et individ som skal vises fra sin beste side i naturens palett, slik som en Linnè eller en Monet.

Fjernt fra materialismen tillater hun seg å nyte at en blomst gir trøst. Hun tar fram de gode og feminint blomsterbærende kreftene.

Intet åndelig er vakrere enn blomstene med sin stillhet.

 

 

 


 

 

 

 

 


 

 

Møte

 

Det hvite i lufta

og regn over gammelt løv

ennå kanskje litt grønnt i alt det grå

gir en ny opplevelse

hver gang

hvert møte

forskjellig

det var meg som skrev og skrev om akkurat dette treet

det er noe jeg vil si som ikke kan sies.

 

 

 


 

 

 


 

 

 

 

 

 

Hele jorden er vårt miljø. Vi er jordmennesker. Av jord er du kommet, til jord skal du bli.

 

Vi kan se på når ei høne ruger fram en kylling, at trærne slukker tørsten, at fuglene bygger reder i grenene, at bekkene renner mellom fjellene, men vet vi noe om hvordan livet ble skapt?

 

Kanskje det er ved siden av den lille fjellblomsten vi skal knele ned i undring over naturen, og dens små og store rom. Kanskje kosmos kan gi oss et svar?

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 


 

 

 

 

Det spirer og gror, myldrer og kryr, flakser og flyr. Artene vi lever sammen med er ikke bare til nytte for oss, de har sin egenverdi. Vi bør ta noen lange steg fra overmot til ydmykhet. Et første skritt kan være å lese Skjæråsens linjer:

"mållaust liv har og e mening

du lyt sjå og tenkje på."

  

  

 


 

 


 

 

 

Livet er til stede i skogen.

Skogen gror inni meg

som et sus i ei furukrone,

som møter med skogens gjester

i bleke vinterdager. 

 

 

 

 

 


 


 

 

Vår livsverden

 

Du har låst rommet rundt deg, satt opp en usynlig vegg, lyset har sloknet i ansiktet ditt, du har hengt opp et tau av utilnærmelighet, du er ikke til stede.

Du vil ikke bli preget av tankene og stemningene i rommet.

Det finnes ensomheter, som ikke ønsker å fylle seg med borgerlighetens velkjente fraser, også kalt livets store øyeblikk.

De deltar bare i de små øyeblikk, der latter og lykke flyter som fredelige elver, der slitne tanker kan hvile i en god spøk.

Lengst inne, der sårbarheten føder styrke, er vi alltid sammen, uten krav, uten vederlag, tryggere enn alt. Der er vi likegyldige med de lange og flotte resonementer.

Vidunderlig er tankens opphør, slik at musikkens rytme ikke blir avbrudt. Vi vil heller at takten i musikken følger vår egen puls.

Let, så siver lyset inn. Det kan være et under som viser seg fra vinduet: en blomst, et tre, ei elv, et fjell, noe du kan føre inn i protokollen, og plutselig forstå mye.

La deg bli ledet ut av det trange rommet, til en åpen mark der ingenting tynger.

Se vanndråpene som damper, for å falle som regn.

Se hendene dine i lys, og det menneskene har bygd, og forstå at menneskenes arbeid aldri har kalt morgenlyset fram.

Har du sett utover viddene? De er hellige og ubeskrivlige. Det er vår livsverden.

Har du hatt dine små gyldne øyeblikk? De lyser i de mørke nettene som stjerner.

Kanskje det var stillheten i ei sommernatt? Kanskje det var noe godt på bordet, lykke i en hverdag?

Nå er det kveld. I morgen opplever vi en ny soloppgang, om vi lever.

Vi vil fortsette å gå i super-markedene og se jetfly-stripene på himmelen. Vi vil fortsette å høre Tv-debattene og lese statistikkene,

- men, det store underet, det er selve livet, og månen som skinner i rett tid.

 

 


 

dråper av regn

våren slikker med sin våte tunge

tåka har klistret seg fast

 


 

 

suset av regn

gamle trær

himmelen usynlig i tåka

snøen forsvinner ned i grøftas sølevann

en hjemvendt fugl flyr over nye spirer

 


 

Hjem,

et falleferdig, nedgrodd hus,

og rommet inni meg som husker,

dette var en gang et sted å høre til.

Den usynlige vinden har lagt seg,

tåka har sitt eget språk,

den tier.

 


 

Svake stråler fra en måne,

skjuler seg såvidt

seiler bak himmelens skyer

 


 

 

     I landskapet til min søster

     

     I landskapet til min søster, der er det høye fjell, tusen meter høye, vann med bølger, der er det ly for kald vind, som berører menneskers hjerter, med varme.

     I landskapet til min søster, der vokser graset høyt, der elsker hver fugl sitt reir, der er sitte-underlagene hjemmestrikkede og kaffen svart, samtalene lange.

     I landskapet til min søster der er min søster.

 


 

 

Selvtrøst

     Flere av tekstene har jeg skrevet i selvtrøst, når husene rundt meg ligger stille, nesten dystre, og jeg går inne i mitt eget hus som i blinde, vandrer fra vegg til vegg uten å kunne finne ro. Da må jeg tenke over hva jeg skal feste blikket på. Jeg kan velge å se ut av vinduet. Hvordan er været i dag? Se på en sti dekket av løv og mose, som slynger seg videre innover i landskapet. Jeg kan følge den, og på en åpen plass langs stien står det en benk. Der kan jeg sette meg og drikke litt kaffe, høre fuglene synge i vårens vind. Jeg vet at de som meg, bare er støv i tidens rom, alikevel synger de i vilden sky om våren som kommer. Hvorfor skulle ikke jeg kunne synge?

     Verden består av mennesker som strever. Det spiller ingen rolle hvordan vi strever, før eller senere vil vi alle bli innkalt til en konkuranse og bli vurdert, veid og funnet for lett, samtidig brenner livet ned som et vokslys. Det er i slike stunder det er å godt å bli berørt av spurvens kvidder og la løvet som hvirvler i lufta fortelle deg hvilken vei vinden blåser. 

     Alle skapninger higer etter noe. Fuglene søker inne i skogen, fisken i vannets rolige strøm.  Så lenge jeg kan ta meg tid til å rusle rundt omkring, skal jeg være fornøyd med lite. Gleden går ofte den rikes hus forbi. Øyeblikkene av ro når vårens vind møter nye vekster, når fuglene søker mot et rede med kvist i nebbet, når duene sitter og halvsover i sola, det er disse øyeblikkene jeg prøver å feste til papiret med ord, det er denne livsfølelsen jeg ønsker å ta vare på, som en terapi, som en selvtrøst.

 


     

 

 

 

 

 

 

 

 

 


.

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

Mennesket i naturen

 

Vi er avhengige av våre omgivelser. Vi får mat fra åkrene og oksygen fra lufta. Vi utveksler stoffer, og er en del av naturens kretsløp.

Men, hva er et menneske? Vi er et livsvesen også på et annet plan enn det fysiske. Hvorfor er det så godt å se på et furutre, eller lyset som faller inn gjennom vinduet? Hvorfor er det så godt å ha et dyr i huset?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

Alt liv tilhører et universelt fellesskap, men vi kjenner også denne følelsen av felleskap i forhold til et fjell eller en sky. Vi kjenner det overalt i naturen. Vi omtaler Broder Elv, Moder Jord, Søster Sol, Fetter Måne med kjærlighet.

 

 

 


 

 


 

 

 

 

Naturen er fruktbar, men den gir oss ikke bare det vi trenger for å overleve. Den gir oss glede. Naturen bommer aldri på former og farger. Høstfarget lyng, eller vinterens hvitekledde vidder blir aldri feil.

 

 

 

 


 

 

 

 


 

 

 

 

 

 

Så mange blomster og trær.

Så mange sletter og skoger.

Så mange undere.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 


  


 

 

 

 

 

 

 

.