Skygger i mest motvind

(Mitt møte med hjelpeapparatet)

 

     Konflikter i møte med hjelpeapparatet.

 

Hvordan løser man konflikter mellom bruker og offentlig hjelpeapparat,

når de offentlige profesjenene har makt og myndighet til å definere normalitet og avvik,

når bruker ikke gis anerkjennelse av hjelpeapparatet for at det han sier om egne følelser/reaksjoner/smerter er troverdig,

når aggresjon mot hjelpeapparatet ikke ses på som motstandskraft og sunnhetstegn,

når reaksjoner på unormalt belastende livsforhold blir sett på som uønsket adferd,

når gråt og sinne ikke ses på som redskap for mestring og ny tilpasning,

når følelsesutbruddene

- ikke ses på som beskyttelse mot avvisningen som ble praktisert av personal,

- ikke ses på som beskyttelse mot ensomheten,

- ikke ses på som beskyttelse mot depresjonen?

     Når traumer som ble påført av det offentlige hjelpeapparatet viser seg, slutter normal kommunikasjon å fungere. Kommunen ønsker i slike situasjoner at samarbeid skal foregå kun på deres premisser, noe som ofte har ført til misforståelser. Kommunen har i slike situasjoner sjelden vært i stand til å tolke krisereaksjoner/sorgreaksjoner som noe annet enn at brukeren er vanskelig, - som videre fører til kommunens manglende ønske om å høre på brukerens vurderinger.

     I slike situasjoner med uenigheter om systemets måte å møte/hjelpe bruker på, representerer kommunen den ene siden av en konflikt. I denne konflikten er motstand eneste mulige vei sett fra brukerperspektiv. Kommunen har liten forståelse for brukerens motstand i konfliktene, nettopp fordi brukerens reaksjon er et uttrykk for at tilbudet i den aktuelle situasjonen er for dårlig. Skadene påført av behandlingen fra hjelpeapparatet gjennom mange år, viser seg, i tillegg til såret fra aktuell situasjon. Det offentlige hjelpeapparat ønsker oftest ikke å motta vurderinger/kritikk fra bruker i slike situasjoner, personal gir i stedet beskjed om: "ikke snakk med oss om dette, du må snakke med noen andre". Spørsmål om når tema kan tas opp med "noen andre", blir ikke besvart. En samtale med begge parter om hva som kan forventes av hjelperne angående normal kommunikasjon, hjertevarme og folkeskikk i brukerens eget hjem er ikke mulig. 

     Det er da en profesjon viser seg for å definere bruker, og plasserer han på en avviks-skala. I muntlig form hører vi profesjonens vurderinger uttalt som: "han er vanskelig", "det går ikke an å snakke med han nå", "vi skal fjerne oss når han oppfører seg slik".

     Hva er makt? Makt kan brukes både til godt og vondt. Maktbruk kan føre til krenkelser. Noe av maktbruket ligger i systemtet, og er bevisst fra systemets side. Annet maktbruk handler om ubetenksomhet. Den er det mulig å gjøre noe med, men i en hverdag hvor system-kritikk i liten grad blir tatt i mot av systemet, er det ikke mulig. Etter at det har kommet reaksjoner fra bruker på slike ubetenksommme handlinger er erfaringen oftest at bruker har blitt ignorert.

     Det praktiseres en dobbeltrolle, både som hjelper og som kontrollør. Det stilles krav til hva en bruker kan uttrykke, hvis det kan oppfattes som kritikk av personalet. Når det gjelder vurderinger og kritikk av brukers familie, praktiserer ikke kommunen slike grenser. Kommunen blir dermed aktør i brukers privatliv, i en vanskelig situasjon for bruker, uten å undersøke hvordan han har det. Ville de undersøke, måtte de ha satt seg ned ved siden av han, og ventet til han var klar for å kommunisere.

     Da de slutter å kommunisere, fordi de ikke ønsker å høre hans vurderinger av personalets handlinger i den aktuelle situasjonen, - og heller overvåker på avstand, gjør de det umulig for bruker å imøtegå de oppfatninger de har om han. Bruker får derfor ikke den hjelpen han er innvilget. Begrunnelsen er at han ikke er samarbeidsvillig, og må roe seg ned først. Resultatet av dette tiltaket er at han blir enda mindre samarbeidsvillig, noe som gjør at hjelperne bruker enda mer tid til å obsevere på avstand, og blir enda mer opptatt av sine private mobil-telefoner og private samtaler mens de er på jobb.

     De praktiserte en slags adfers-regulering av bruker, der de satt og ventet på at han skulle gi opp sin motstand og sine meninger. De burde i stedet adferdsregulert egen praksis.

     Dette er en ulogisk straffereaksjon. I stedet for å få mere hjelp til å takle sine traumatiske tap av viktige personer, får han i stedet mindre hjelp. At ikke utredninger fra psykiatrisk 2.-linje-tjeneste blir tatt hensyn til, gjør bildet enda verre.

     Mine tidligere erfaringer med kommunen når familien har spurt om behandlingen er forsvarlig, er at kommunen oftest har konkludert med at bruker og pårørende er vanskelig, uten å ville vite om årsakene til familiens reaksjoner. Hvis det kommer en beklagelse fra kommunen, blir det sett på som veldig uvanlig. Hvis man blir skuffet og sint over en situasjon som har oppstått p.g.a. handlinger til enkelte aktører i kommunen, er min tidligere erfaring at det er stor fare for å bli stemplet som vanskelig. Hvis man p.g.a. manglende privatliv ikke klarer å skjule at man er både skuffet og sint over spesielle situasjoner, vil man også med stor sannsynlighet bli stemplet som vanskelig. 

     Alle foreldre med verge-ansvar og barn med hjelpebehov opplever slike situasjoner ulikt. Det har sammenheng med tidligere opplevelser i barnets historie.

 

     Er det mulig å tenke seg andre måter å handle på?

 

     Har begge parter i en slik konflikt ansvar for å bryte konflikt-spiralen ved å legge til rette for modning og vekst for alle? 

     Vi har individuelle planer og tiltaksplaner fordi det er behov for systematisk oppfølging av offentlige tiltak.  Målet er at belastninger svekkes og konkrete problemer løses. Slike planer må selvfølgelig være i samsvar med brukers, eventuelt pårørende på vegne av brukers, egen forståelse av behov. Planers nytteverdi for bruker er at de skal sikre gjensidig informasjon og styrke forutsigbarhet. Personalet bør ha tid til å legge inn anbefalinger fra 2.linje-tjenesten og ønsker fra bruker i planene, i tillegg til kommunens egne oppfatninger om behov og tiltak. 

     Det forventes av norske assistenter at de skal være systemtro og mer lojale mot sin arbeidsgiver, enn mot sine brukere. Systemkritikk finnes mest i teorien. Respekt og hjelp til å redusere belastninger i konflikter med hjelpeapparatet blir vanskelig under slike forhold, men det er selvfølgelig mulig.

 

Det finnes forskjellige måter å redusere slike belastninger for bruker.

 

1

     - Bruker har selvfølgelig rett til å definere sin egen virkelighet. 

     - Det bør settes fokus på hva slags individuell makt og innflytelse hjelperne får ved unødvendig byråkratisering og proffesjonalisering av tjenestene.

     - Det bør settes fokus på følelsen av tilhørighet i eget hjem. (Mange hjelpere definerer hjemmet som sin kommunale arbeidsplass der de har sine rettigheter og krav, ikke som brukerens private hjem. Det bør understrekes at de jobber i et privat hjem.)

     - Det bør settes fokus på at menneskers reaksjoner er ganske like ved belastende livsforhold, at ansatte og bruker har krav på samme respekt, selv om bruker er i den uheldige situasjon å ikke kunne levere egen-meldinger og sykemeldinger når han er i en sårbar situasjon.

     - Medmenneskelig solidaritet og profesjonell fleksisbilitet er forebyggende, og hindrer problemutvikling.

     - Det bør kunne forventes at risiko og belastninger identifiseres, og at det fra begge parter bidras til at problemene ikke utvikler seg.

     - Bruker-perspektiv og aktør-perspektiv bør være samtaler som alle aktører åpner opp for, også i konfliktsituasjoner. Det bør ikke være noen automatikk i at det ene perspektivet er mer troverdig enn det andre. Slike samtaler er viktige for å unngå misforståelser. Hjelpere og bruker må ha en anerkjennende rolle i forhold til hverandre for at hjelpen skal virke godt.

 

2.

      Hvis det ikke er mulig å ha en åpne og anerkjennende roller i forhold til hverandre, fordi enkelte ansatte i kommunen ikke er innstilt på det, så bør de ikke-uttalte forskjellene tydliggjøres for brukeren, slik at unødvendig smerte unngås.

     - Da bør det tydliggjøres at assistentenes jobb ligner et service-yrke. Deres arbeidsoppgaver er definert i stillingsinstrukser og brukerens individuelle plan. Individuell plan skal gi brukeren styringsmulighet og full likestilling.

     - Assistentene skal dekke brukerens behov slik som en kelner som leverer kundene hva de ønsker på menyen. Bestillingen er allerede betalt.

     - Det bør klargjøres at funksjonshemning ikke er noe diskriminerings-grunnlag, som kan oppfattes som det motsatte av inkludering og alminneliggjøring.

     - Funksjonshemmede har like stor rett til å snakke høyt om sin sak i sin egen stue, slik som alle andre mennesker, uansett hvem som er til stede.

     - Funksjonshemmede er helt vanlige mennesker, med akkurat de samme behov for å føle seg inkludert og anerkjent som alle andre mennesker, og handlinger som strider med dette er ikke akseptabelt. 

     - Det vi ikke bli akseptert at bruker skal føle på mindreverdsfølelse når forklaringen ligger i miljøer skapt av personer i personal-gruppa.