Skygger i mest motvind

     Konflikter med hjelpeapparatet.

En av barnevernets ungdommer med manglende tale slo seg ut av det ene institusjonen etter det andre, i kampen om å få komme hjem igjen til sin mor. 

En autistisk ungdom med manglende tale på et dagsenter ble plasserrt i en kafegruppe som blant annet skulle gjøre innkjøp i matbutikken. Denne brukeren hadde problemer med å være i en butikk med mange mennesker. Brukeren skal i følge et personal " ha rasert halve dagsenteret" før han endelig kom seg av gårde på butikken slik personalet hadde bestemt, og denne adferden gjentok seg hver gang brukeren skulle på butikken.

Det virket som om begge personalgruppene var sikre på hva som var grunnen til den uønskede adferden. 

Personal til begge disse ungdommene spurte meg om råd om hvordan man kan tilrettelegge for kommunikasjon og kommunikasjonsjelpemidler med tanke på sin bruker.

Jeg måtte bite meg i tunga og ta et skritt tilbake, fordi forventningen var at en talemaskin eller andre kommunikasjonhjelpemidler skulle være med å løse problemet. Jeg oppfattet ikke at årsaken til at disse hendelsene eskalerte skyldtes manglende kommunikasjon. Alle hadde forstått budskapene. Den ene ville hjem til mamma, den andre ville ikke på butikken. 

Tillit er grunnmuren i alt hjelpearbeid. Reell innflytelse i saker som angår en, er det som skaper tillit. Å uttale seg om saker som angår en er uttrykt i menneskerettighetene. Hvordan skal man få en tillitsfull relasjon til behandleren sin, hvis man når som helst skal kunne kastes ut av sin egen komfortsone, og inn i det som er skummelt, fordi behandleren din har bestemt det. 

Det finnes forskjelllige måter å se på situasjonen til disse to ungdommene.

Personalet kan si at de gjør dette for å beskytte og hjelpe ungdommen.

Ungdommen kan oppleve at personalet gjør dette for å krenke ungdommen.

Personalet begrunner gjerne sitt synspunkt med sunn fornuft, og hvordan skal en ungdom med manglende tale beskytte seg mot det? Vi kan hjelpe ungdommen med å gi dem setninger de trenger på talemaskinen sin, i samtaler med personalet, setninger som: "nå er det min tur til å snakke", "dette skal ikke du bestemme". Det kan jo være nyttig for å gi ungdommen en strategi i møte med personalet, 

men hvordan skal man kunne kommunisere hvis bare den ene samtalepartnerens tanker han noen betydning. 

     Konflikter brukere av helsevesenet opplever i møte med og hjelpeapparatet innenfor private hjem.

Hvordan løser man konflikter mellom brukere og det offentlig hjelpeapparat,

- når de offentlige profesjonene har makt og myndighet til å definere normalitet og avvik,

- når hjelpetrengende brukere ikke gis anerkjennelse av hjelpeapparatet for det de sier om egne følelser/reaksjoner/smerter er troverdig,

- når aggresjon mot hjelpeapparatet ikke ses på som motstandskraft og sunnhetstegn,

- når reaksjoner på unormalt belastende livsforhold blir sett på som uønsket adferd,

- når gråt og sinne ikke ses på som redskap for mestring og ny tilpasning,

- når følelsesutbruddene

- ikke ses på som beskyttelse mot avvisningen som ble praktisert av personal,

- ikke ses på som beskyttelse mot ensomheten,

- ikke ses på som beskyttelse mot depresjons-symptomene?

Når traumer som har blitt påført av det offentlige hjelpeapparatet viser seg, slutter ofte normal kommunikasjon å fungere. Min erfaring er at de offentlige etater i slike situasjoner ofte ønsker at alt at samarbeid skal foregå kun på deres premisser, og ofte tolkes brukerens  krisereaksjoner/sorgreaksjoner som at brukeren er vanskelig, - som videre fører til manglende ønske om å høre på brukerens vurderinger.

I slike situasjoner med uenigheter om systemets måte å tilby sine tjenester, representerer kommunen den ene siden av en konflikt. I denne konflikten er motstand eneste mulige vei sett fra brukerens perspektiv. Kommunen har liten forståelse for den motstand de får i konfliktene, nettopp fordi brukerens reaksjon er et uttrykk for at tilbudet etaten gir i den aktuelle situasjonen er for dårlig. For brukeren vil ubehandlede traumer påført av mangelfull behandling fra hjelpeapparatet gjennom mange år, vise seg igjen, i tillegg til såret fra aktuell situasjon. Det offentlige hjelpeapparat ønsker oftest ikke å motta vurderinger/kritikk fra noen i slike situasjoner, de gjemmer seg ofte bort, - men det merkelig nok også da forskjellige profesjoner plutselig kan dukke opp for å definere mennesker, og plasserer mennesker på en avviks-skala. I muntlig form har jeg hørt profesjoners vurderinger uttalt som: "han er vanskelig", "det går ikke an å snakke med han nå", "vi skal fjerne oss når han oppfører seg slik".

Hva er makt? Makt kan brukes både til godt og vondt. Maktbruk kan føre til krenkelser. Noe av maktbruket ligger i systemtet, og er bevisst fra systemets side. Annet maktbruk handler om ubetenksomhet. Den er det mulig å gjøre noe med for alle, men i en hverdag hvor system-kritikk i liten grad blir tatt i mot av systemet, er det ikke mulig. Reaksjoner fra brukere på slike ubetenksommme handlinger blir etter min erfaringen oftest ignorert av systemet. Det praktiseres ofte en dobbeltrolle, både som hjelper og som kontrollør, og det stilles strenge krav til hva en bruker kan uttrykke, hvis det kan oppfattes som kritikk av personalet.

Da hjelpeapparatet slutter å kommunisere, fordi de ikke ønsker å høre brukerens vurderinger, gjør de det umulig for bruker å imøtegå de oppfatninger de har om han. Begrunnelsen er at han ikke er samarbeidsvillig. De praktiserer en slags adfers-regulering av brukere.

     Hvis det kommer en beklagelse fra kommunen, blir det sett på som veldig uvanlig.

     Er det mulig å tenke seg andre måter å handle på?

Har begge parter i en slik konflikt ansvar for å bryte konflikt-spiralen ved å legge til rette for modning og vekst for alle? 

Vi har individuelle planer og tiltaksplaner fordi det er behov for systematisk oppfølging av offentlige tiltak.  Målet er at belastninger svekkes og konkrete problemer løses. Slike planer må selvfølgelig være i samsvar med brukers, eventuelt pårørende på vegne av brukers, egen forståelse av behov. Planers nytteverdi for bruker er at de skal sikre gjensidig informasjon og styrke forutsigbarhet. Personalet bør ha tid til å legge inn anbefalinger fra 2.linje-tjenesten og ønsker fra bruker i planene, i tillegg til kommunens egne oppfatninger om behov og tiltak, men desverre forventes det av norske assistenter at de skal være systemtro og mer lojale mot sin arbeidsgiver, enn mot sine brukere. Systemkritikk finnes mest i teorien. Respekt og hjelp til å redusere belastninger i konflikter med hjelpeapparatet blir vanskelig under slike forhold, men det er selvfølgelig mulig.

     Det finnes forskjellige måter å redusere slike belastninger for bruker.

1. 

     - Bruker har selvfølgelig rett til å definere sin egen virkelighet. 

     - Det bør settes fokus på hva slags individuell makt og innflytelse hjelperne får ved unødvendig byråkratisering og proffesjonalisering av tjenestene.

     - Det bør settes fokus på følelsen av tilhørighet i eget hjem. (Mange hjelpere definerer hjemmet som sin kommunale arbeidsplass der de har sine rettigheter og krav, ikke som brukerens private hjem. Det bør understrekes at de jobber i et privat hjem.)

     - Det bør settes fokus på at menneskers reaksjoner er ganske like ved belastende livsforhold, at ansatte og bruker har krav på samme respekt, selv om bruker er i den uheldige situasjon å ikke kunne levere egen-meldinger og sykemeldinger når han er i en sårbar situasjon, slik som ansatte kan.

     - Medmenneskelig solidaritet og profesjonell fleksisbilitet er forebyggende, og hindrer problemutvikling.

     - Det bør kunne forventes at risiko og belastninger identifiseres, og at det fra begge parter bidras til at problemene ikke utvikler seg.

     - Bruker-perspektiv og aktør-perspektiv bør være samtaler som alle aktører åpner opp for, også i konfliktsituasjoner. Det bør ikke være noen automatikk i at det ene perspektivet er mer troverdig enn det andre. Slike samtaler er viktige for å unngå misforståelser. Hjelpere og bruker må ha en anerkjennende rolle i forhold til hverandre for at hjelpen skal virke godt.

2.

      Hvis det ikke er mulig å ha en åpne og anerkjennende roller i forhold til hverandre, fordi enkelte ansatte i kommunen ikke er innstilt på det, så bør de ikke-uttalte forskjellene tydliggjøres for brukeren, slik at unødvendig smerte unngås.

     - Da bør det tydliggjøres at assistentenes jobb ligner et service-yrke. Deres arbeidsoppgaver er definert i stillingsinstrukser og brukerens individuelle plan. Individuell plan skal gi brukeren styringsmulighet og full likestilling.

     - Assistentene skal dekke brukerens behov slik som en kelner som leverer kundene mat som beskrevet på menyen.

     - Det bør klargjøres at funksjonshemning ikke er noe diskriminerings-grunnlag, som kan oppfattes som det motsatte av inkludering og alminneliggjøring.

     - Funksjonshemmede har like stor rett til å snakke høyt om sin sak i sin egen stue, slik som alle andre mennesker, uansett hvem som er til stede.

     - Funksjonshemmede er helt vanlige mennesker, med akkurat de samme behov for å føle seg inkludert og anerkjent som alle andre mennesker, og handlinger som strider med dette er ikke akseptabelt. 

     - Det vi ikke bli akseptert at bruker skal føle på mindreverdsfølelse når forklaringen ligger i miljøer skapt av personer i personal-gruppa.