Tekst: Unni Haglund, Bilder: Liv Haglund Lillegrundset 

---------------------------------------------------

Søstra mi og jeg leker oss med tekster og bilder.

Former, farger, tanker, meninger, poesi og data.

Teknikk og minner.

Huskelapper mer omfattende enn øyeblikket.

Vi kan bytte erfaringer med hverandre. Vi lager et nytt rom der avstander ikke betyr noe.

Vi lar oss overraske av hva som kommer ut av kameraets fokus, og hjernens erindrings-systemer.

Språk er i høy grad erindring av en livsfølelse.

I denne tiden da nyhetene gir oss følelsen av å vente på at taket styrter sammen, og med denne pålagte sosiale distanse, kan vi samtidig være tilstede i hverandres liv. Øyeblikket der teksten og bildet blir til en helhet, kan vi dele.

Det blir til opplevelser, som gir nye betydninger til det som har skjedd tidligere i våre liv, og det blir til opplevelser som betyr noe i nuet.

--------------------------------------------------

Naturens gang har blitt en katastrofe.

Vi sitter igjen med et glimt av evighet.

Et ønske om å rive oss løs fra naturlovene.

Vite det.

Du vet, du som måtte slippe,

nå.

--------------------------------------------------

Tiden foran dataskjermen har blitt lengre. Hendelse etter hendelse blir til bilder som stråler ut av skjermen. Skarpt lys, knitrende lyd. Vi stiller spørsmål til hverandre om mening, om lykke, om fornuft.  Skjøre smertebånd mellom mennesker som deler uro.

Svarene er mer verd enn vekslepenger, men hva kan ideer, begreper, ord bidra med i en tid som denne? Noen ganger er en ordløs samtale nødvendig og tilstrkkelig. Hvordan får vi til det?

--------------------------------------------------  

. 

--------------------------------------------------

Vente

Jeg sitter og venter på at Coronaen skal gå over, at vi trygt kan gå ut og møte hverandre, gi hverandre en klem. "Når går det over"? "Vet ikke", svarer myndighetene.

Men jeg kan ikke bare sitte her hjemme å gjøre ingenting, se ingenting, høre ingenting. Jeg vil gjøre noe som gir mening. Jeg er ikke så opptatt av lykke, men jeg er opptatt av mening.

Og hva gir mening?

Jo, å vise godhet for et annet menneske. Gjøre noe godt. Men for å gjøre noe godt, må vi møtes på en eller annen måte, by på oss sjøl. Vi må tørre å bli skuffet i disse møtene.

Livet er ikke for amatører, verden er ikke en plass for feiginger. Vi må alle slite og dø. Vi har våre daglige slag, og livet er edelt, selv om vi ikke mottar honnør.

Nå har vi blitt isolert fra hverandre, 2 meters avstand, maksimum fem personer i ei gruppe. Myndighetene anbefaler minst mulig møter med andre personer, dette gjelder spesielt for de sårbare. Siden det er en som er ekstra sårbar her i huset, må jeg velge det siste rådet. 

Her i Sandefjord kommune får nå ingen besøke sine kjære på pleiehjem, eller i bo- og behandlingssentre. Bare noe så enkelt som at du er psykisk utviklingshemmet, men ellers ved god helse, er nok til at du ikke får lov til å ta imot besøk av dine pårørende i ditt eget hjem. Foreldre får ikke besøke sine barn. 

Her i huset har det blitt gjort et unntak, ved at vi lever i samme bobla.

Hvordan lykkes vi da? Juniors suksess-formel er å aldri gi seg, være sta og glad. Stå fast som en klippe i bølgene, men også finne den energi som finnes i kjærligheten.

LOVE and PEACE, sa vi i hippie-tida.

Joda.

--------------------------------------------------

Kampen om smittevernutstyret.

Foretningsmannen Stephen Fu fra Bodø hadde bestilt flere tonn med smittevern-utstyr av sine kontakter i Kina. Lasten ble stanset på veien til Norge. I fjorten dager hadde EU-regler forhindret Norge å importere smittevern-utstyr fra land utenfor EU, og fra land innenfor EU. EU-land hjalp heller ikke hverandre på det tidspunktet, men det dukket opp utsendiger utenfor fabrikkene i Kina med kofferter fulle av penger. Politikken var: cash mot levering til rike land. EU hjalp ikke dem som trengte det mest på det tidspunktet: Italia.

De som stillte opp med hjelp var Kina, Russland og Cuba. Den 23. mars landet ni militærfly fra Russland full-lastet med medisinsk utstyr. Hundre militære medisinske spesialister var også med, for å hjelpe italiernerne igjennom sin Corona-krise. Det var den første hjelpe-sendingen i operasjonen "from Russia with love", from Kremlin. Putins pressetalsmann Dmitrij Peskov, sa at det ikke var noen betingelser, kalkulering eller håp om motytelser, (som for eksempel at EU skulle heve sanksjoner mot Russland), knyttet til denne støtten.

Mange spurte seg hvilken betydning dette ville få senere.

Russland vant propaganda-krigen da de noen dager senere leverte medisinske forsyninger til New York, som en del av operasjon "from Russia with love". Russland betalte halvdelen av denne lasten, og kalte den "aid". Den andre halvdelen betalte USA.

Russland innser at vi må stå sammen i kampen mot Corona-viruset. Russerne viser styrke. EU-landene hjelper hverken sine samarbeidspartnere eller sine fiender.

Det som rammer oss nå, er noe nytt, noe ukjent. Et virus som ikke kjenner noen grenser. Det rammer alle, men aller mest dem som er sårbare.

Vi har blitt lært opp til å tro at vår politikk dreier seg om vår "frihet" og trygghet, ved våre internasjonale avtaler med f.eks Nato og EU. Denne "friheten" og tryggheten framstår nå ved at vi skaffer oss selv det nødvendige og mer enn det. Det er ikke så nøye med de andre, de som trenger det mest. Denne "friheten" og tryggheten, har ingen forpliktelser når krisen rammer. I denne "friheten" og tryggheten, finnes det ingen trofasthet i avtaler mellom land. Hva slags styrke er det i denne "friheten" og disse samarbeids-avtalene da? Har samarbeidet sluttet med å være en styrke og blitt til brutalitet? 

--------------------------------------------------

Krisepakker for profitørene.

Det diskuteres krisepakker til bedriftene. Regjeringen er bekymret for at profitørene skal forsyne seg av krisepakkene. Selvfølgelig gjør de det. Profitørene forsvinner ikke selv om Norge stenges ned.

Hva med krisepakker til profitørene? Å forvente at de skal tjene sine penger på ærlig arbeid er vel å forvente for mye?

--------------------------------------------------

Klem

Jeg trodde at jeg ikke var så veldig sosial. Jeg tenkte at denne ensomheten skal jeg klare bedre enn mange andre. Nå kan jeg jo bare låse døra. Jeg trenger ikke en gang å ta ut batteriene i dørklokka for å få fred, men etter tre uker så merkes det.

Jeg savner å kunne gi noen en klem. En god klem, som gjør at spenningen i skuldrene slipper taket. En lang klem som lar min virkelighet stanse i et bekymringsløst nå.

--------------------------------------------------

Påske

Det har blitt påske. Skjærtorsdag har passert. Med tanke på måltidet som jeg spiste alene, så vet jeg alikevel at det finnes et annet måltid der det er plass til alle. Der et det også plass til dem som trodde at det ikke er plass til dem.

God Påske.

--------------------------------------------------

Det ukjente 

Det som ligger foran er ukjent. Jeg snur meg tilbake, men må alikevel fortsette i livets retning. Jeg løser opp bånd, og tror at nye hender venter på min hånd.

Det har blitt mange telefoner, også fra dem som jeg ikke har noe usnakka med.

Hva er dette rommet,

dette universet, når vi snakker om uendelighet

om evighet?

. 

.

.

Noe forteller oss at lyset fortsatt ikke er forvist av natten.

Har styrke blitt til brutalitet?

Det er plass til alle

.

Det er ingen forskjell på dem og oss.