Fra min barndoms verden

 

Da Mor snakket om myrulla var hun blid og glad. Senere oppdaget jeg at dikteren Børli skrev mye om myrulla, - 

hvitere enn vingene på en engel. 

Det var noe med dem, disse menneskene som helst skulle høre suset fra en granskog, for å føle seg hjemme.

Det er myrulla og kingelvevet.

Det er tåka om morgenen.

Det er blåtoner i stilla.

Slik var deres kirke. Annen kirke hadde de ikke, og aldri hørte jeg Mor spørre:

- "Gud, hvorfor skal jeg gå igjennom dette?"

- "Gud, hvorfor har jeg det så vondt?"

Nei, det var oftest en fuglelyd hun hørte på i sine ledige stunder,

og noen ganger et håp om å finne noen multer til i mellom myrulla.

 


 

Minnene finnes i markblomstene, bilene

og bilnummerene, som vi skrev opp i små notisbøker.

En gang kom det en bil med engelske skilter. Den var rød.

Minnene finnes i solskinnet og veigrøfta ved veien som nå heter riksvei 3.

Jeg rakk å skrive opp alle tallene før bilen hadde passert. Den prestasjonen ga meg et lass med gode føleleser.

Det kom en grønn bil etter den røde bilen. Sjåføren vinket. Jeg vinket tilbake. Jeg kjente han ikke.

I dag er det ingen som vinker til meg på riksveg 3. Ingen kjente. Ingen ukjente, og jeg kjenner ikke igjen meg sjøl når jeg hiver meg inn i bilen og kjører ut av utkjørsla.