Herretoalettet, Royal Clarion Christiania Hotell,
2. etasje, opp rulletrappen, så bratt til høyre
av  Jan Wilsberg

Da er det mine nærsynte øyne oppdager det;
i øyenhøyde har noen lagt inn en setning
som en komplementærfarge til speilets glass.
HUSK Å VASKE HENDENE OG FORTELLE HENNE AT DU ELSKER HENNE

Men Robbie Krieger sier det da bedre:
LOVE ME TWO TIMES I'M GOING AWAY
Men nei! Det var admiralens sønn som sa det.
Hvem ?
Han som var født den 8. desember 1943 i Florida,
og som flyttet en mengde rundt som barn og ung.
Hvem ?
Han var av skotsk avstamning.
Derfor kalte de ham James Douglas Morrison.
Hvordan har det gått ham, da ?
Nei, hva skal jeg si deg ?
Han flyttet til Paris med Pamela Courson,
den vakre, rødhårete kjæresten sin.
Hun tok en overdose heroin i 1974.
Så stor var hennes inderlige sorg.
Over hva da ?
Nei, enten ble hun tilkalt av noen
som hadde funnet Jim, helt grå i huden,
på et toalett på et utested,
og så ble hun nødt til å få ham med hjem
før en lege ble tilkalt og kunne skrive noe som helst,
eller så skjedde det
i form av et hjerteattakk i badekaret deres hjemme.
Uansett ble det langt mer enn hva hun
eller noen kunne bære.

Bjerke, den 4. september 2013


 
Is anybody listening ?
av Jan Wilsberg
 
Det var ikke bare åndelig mørke
i tsar Nikolai 2.s Russland.
I 1910 stod en gruppe forfengelige og ambisiøse menn frem;
de likte å bære lekre vester
når de åpent og skjult begjærte landets Evaer.
Den verste av dem var den notoriske Vladimir Majakovskij,
født i Krepsens tegn i året 1893 i Georgia,
i likhet med den opprørske teologistudenten Josef V. Stalin.
Majakovskij trodde han var sin tids rock 'n' roll,
men noen landsbyboere overgikk ham.
De ansvarlige for et ørlite sted
ute i det svimlende Langtvekkistan
de unge poetene fra Moskva ikke visste det minste om,
misforstod beskjeden de fikk
fra Kulturdepartementet i hovedstaden
om at "om tre dager får dere besøk av futuristene".
Futuristene ?
Hva og hvem i helvete var vel det ?
Og da den altfor stolte Majakovskij
og hans versbetvingende kumpaner
ankom det vesle, ubetydelige stedet
for deres neste gig,
ble de møtt av plakater
slått opp på vegger og murer:
Lørdag kl. 20 på Kulturhuset kommer Fotballistene!
fra selveste Moskva.
Verre enda.
Ingen følte det minste behov for å øve selvkritikk.
For hva fikk innbyggerne ?
Krevende ord fra lærde menn
som ikke en gang kom opp så mye
som i nærheten av en klar og forståelig match
nede på sletta i landsbyen
med de to målene.
 
Bjerke, den 3. september 2013


 
 
Jeg må tilbake til Island
av Jan Wilsberg
 
Jeg må tilbake til Island,
til øya der vinden smekte seg inntil en litt slitt plakat
som fortalte om en konsert med The Butts Band,
til øya der alt var dyrt i 1979
annet enn fersk fisk fra havet
servert med dampende poteter.
Jeg vil se de fagre, stolte sagajentene
på vei til og fra sitt på stigurne i hovedstaden.
Jeg vil se om fiskeflåten er på plass bak moloene.
Øya der man ennå reiste til Akureyri på nordkysten
i et fly med fire propellmotorer
og et hav av soisse tinder under buken.
Øya der veien gjennom et pass var blokkert
av all snøen i april, og vi måtte vente i timerr
mens bulldoserne arbeidet på høygear,
og noen fortalte hvordan Pakistans folkevalgte president
var blitt hengt i et tau
og etterlatt i to timer til allmen beskuelse
 
Et paradis for barn i alle aldrer,
for en far og hans fem år gamle sønn
i hovedstadens varme bad,
der svoveldampen stiger mot himmelen i desember,
og en lurer på om en kan holde ut varmen.
Den gutten vil bli tatt med til sletta
der jorda ikke holder ut med seg selv mer,
der presset blir for stort
og ender i en søyle av kokende vann mot himmelen.
Han skal få se gresset på Tingvellir
der de frie menn samlet seg for 1 100 år siden
for å finne ut hva de skulle gjøre med en morder.
Jeg har lyst til å gå hele vollen rundt neste gang.
Om Bob Dylan hadde kommet imot meg der og sagt
"I'm lost somewhere,
I must have made a few bad turns",
ville jeg sagt "Du er ikke fortapt med meg".
 
Koner ville ropt om middagstid.
Vi ville ha oversett dem i det lengste.
Runde etter runde rundt vollen ville vi ha gått.
Det ville ha vært en god dag.
Jeg ville ikke gitt ham tid til å falle inn i melankolien,
men holdt ham fast.
Det spiller ingen rolle hvor mange plater han har solgt.
Han ville aldri igjen blitt fri
innen han hadde fortalt hver minste detalj
om hvordan det var å vokse opp i Minnesota.
 
Løvenstad, den 15. oktober 2006
 
Ordforklaring: The Butts Band - etterfølgerband til The Doors,
der John Densmore og Robby Krieger spilte sammen i flere år
 
 
 
Om Zlatan
av Jan Wilsberg
 
Jeg er ingen fotballfanatiker
og har ingenting på deres banehalvdel å gjøre.
Like fullt kan jeg ikke dy meg
og roper ut uten videre henstand:
minner ikke navnet Zlatan
skummelt mye om Satan ?
Og er ikke den vesle svarte hårtoppen hans
i sitt vesen dypt satanisk ?
Om noen føler vrede over disse ord,
så betal meg, og betal meg godt.
Det er jo det man gjør med Zlatan.
 
Fretex Øst-Norge AS, den 16. august 2013
 
 
I skyggene
av Jan Wilsberg
 
'Om du vil ha noe
med mennesker å gjøre,
må du gi dem et vidt rom
for feil,
et rom som strekker seg
lenger ut enn noen aner', sa han,
klassekameraten med latinleksene
som endte som anestesilege i Trondheim.
Og vidt er rommet.
Over fire måneder etter
vendte hun tilbake
som hadde vi skiltes
ved en metrostasjon i går
og fortalte at 'kontakten er ubrutt'.
Og andre vender tilbake
som jeg for lengst hadde gitt opp,
alt som om alt
er i den skjønneste orden.
'Behandle aldri folk for godt',
advarte min mor.
'Det blir de bare slemme av;
de tåler det ganske enkelt ikke'.
Men hun sa også at
'det kommer intet i en lukket hånd'.
Så spillet må gå videre.
En må gi og bli avvist.
En må gi og bli såret.
Men oppmerksom må en bli.
Hvem er det som lurer
der nede i villnisset ?
Hvem skjuler seg bak bladene ?
Er det en engel
eller en syk sjel
som vil dra en ned
til sitt helvete ?
 
 Oslo Sentralstasjon, den 19. juni 2013
 
 
Til satrapen
av Jan Wilsberg 

Til satrapen.
Til satrapen i Lydia går ferden.
Fremme i palasset skal jeg
gå ned på knærne
og gjøre det Gunvor Hofmo advarte mot:
be om nåde for mitt liv.
Be ham om en gave:
en persisk kvinne,
en av de ytterst sjeldne -
ren, ærlig og god.
Be om tillatelse
til å slå meg ned med henne
ute ved havet i Efesos.
Sent på natten opp
og ut på dypet i Egeerhavet
sammen med fiskerflåten.
Ikke komme inn
før solens stråler hersker uhindret
og gjør all videre fangst umulig.
Vende hjem til henne,
den sorthårede,
og alltid få et smil.
Endelig et sted å kjenne seg hjemme.
I stua bøkene fra hjemlandet
så der i det minste er noe
som er lett å forstå.
Med henne: peke på hver enkelt ting
og høre de fremmede lydene.
Ømhet i ettermiddagen.
Peking og rallende herming.
Som å være tilbake i steinalderen
ved språkets fødsel.
Men uendelig bedre enn dette livet
i kjærlighetsløshet
der dagene er klistret i hverandre
som kortene i en kortstokk.

Bekkestua, den 6. juni 2013

 
 
 
 
Lago di Garda revisited
av Jan Wilsberg   
 
Karusellen skulle en gang ta slutt.
Sklien fylle en med lede.
Badeballene på Katten
i sine gilde farger
miste sin evne til å forføre
ute i det glitrende vannet.
Det skulle komme en tid uten Nautilus,
den lille lekeubåten
som var så utrolig satt sammen
at den gikk ned under vannflaten
i en av dammene på Sankt Hanshaugen
for rolig å seile fremad
innen den ti sekunder senere
atter brøt den gråblå overflaten.
En tid sønnen min ennå er i
idet han stirrer henført på aligatorkopien
inne i butikken på Akvariet på Nordnes.
 
Det kommer en tid
når en må bite seg i leppene.
Det kommer en tid
når en må spille tapper
og regne opp for og imot
mens bitterheten fyller munnen.
En sier ja
og fortier alt.
 
Jeg husker Lago di Garda.
Det glassklare vannet
på den italienske siden,
snorkelen
og de runde, jevne stenene
nede på bunnen.
Ingen carabinieri vil strømme ned
til stranden for å forhøre et barn
med truende ord og håndbevegelser.
Men så slippes man ut
til de lange årene
med de andres likegyldighet og feighet,
og man fortier mer og mer,
da alt annet er umulig.
Livet: et fengsel med åpne vegger
der det er luftig og åpent.
Dom: livstid fire ganger,
forsøksvis, i første omgang.
 
Oslo, den 31. mai 2013
 
 
Skiltet
av Jan Wilsberg 
 
På veggen til den falmetgule,
ikke for innbydende bygningen
i Dælenenggaten
der Oslo Taxi holder hus,
klart synlig fra fortauet ved postkontoret,
står det
ask & Bilpleie
3.de etasje 
 
Har noen gnuret bort V'en med vilje?
Men hvordan skal noen
komme opp tre etasjer
med bilen sin
for å få den vasket og pleiet?
Det er nesten som å komme til Helvets dør
og bli møtt av skiltet
Ta heisen opp til øverste etasje!
med følgende opplysninger
på en plakat rett under:
Nydelig utsikt over hele byen.
Fellesområder der venner og slektninger
kan spille golf hele dagen.
Individuell frokost (kontinental) kan bestilles.
 
Bjerke, den 12. mai 2013
 
 
Så lite
av Jan Wilsberg 
 
 
Crime and the City Solution spiller etter midnatt.
Løsning for hvilken by ?
Vet de i det hele tatt hvor de er,
om de spiller i Berlin eller London ?
Hørte vi ordet forbrytelse ? Selvmord ? 
I et lokale lenger nede i gaten
opptrer Nick Cave and the Bad Seeds.
Han synger om en mann
som går gjennom de øde gatene
i en stille småby ytterst mot villmarken
med en stor rød hånd,
om en jente som vakler
ytterst på kanten over en ravine
før hun faller ned,
og har uendelig mer suksess enn dere.
Er dette alt dere har å by
dem som lever kun for natten,
som stiller i kroppslange lærfrakker
og ringer i ørene
(håret dyed grundig svart) ?
Men i berlin finnes ennå morgener
med sin kjølige luft.
Alt tidlig kan en finne veien til Tv-tårnet
og suse i rasende fart opp
til plattformen 207 meter over bakken.
Hele slettelandskapet i mildt grønt
åpner seg til alle kanter uten ende.
Et sted der ute ligger slottet Sans Souci
med sine vårblomster og hageganger
nedenfor der Fredrik den store inntok middag.
Ganger og lukter for forfengelige,
men likefullt levende.
Og å holde seg i live er håp og byløsning nok,
selv uten prøyssernes konge,
Josefine og Napoleon.
 
 
Oslo, den 9. mai 2013
 
Ensomhet og besettelse
av Jan Wilsberg
 
 Jeg la merke til ham inne i vognen,
en forvokst utgave av en annen mann.
Med ett, i bakken oppover mot Manglerud,
reiste han seg fra setet på venstre side
og stod og speidet rundt seg.
Han lignet på Tor Jonsson,
som på slutten av sitt liv
lot noen hilse med ordene
at han hadde rotet seg opp i dametrøbbel.
En biograf har antydet at problemet
bestod i impotens.
Midlertidig eller varig
vet jeg ingenting om,
men det var nok til at han begikk selvmord.
Men Tor Jonssons død var ren.
Han klandret ingen,
forstyrret ingen
og var ingen til last.
Mon ikke mannen fra Vågå,
mannen som står for lagmannsretten,
har like mye dametrøbbel,
samme hvor rolig han forsøker å spille.
600 telefoner, nær 3 700 tekstmeldinger
og tjue aleneovernattinger,
men alt angivelig for å støtte
en litt skadeskutt og sårbar liten fugl
som trengte voksent vern.
Er ikke dette verre enn å dø?
Er ikke dette mer enn å ende i Ildsjøen?
Kunne noen djevel ha økt smerten?
Kameraene forfølger og forstyrrer
med sine stadige lysskudd.
Hver morgen venter med en dom
som alt er ilagt for en livstid,
om enn ennå ikke uttalt.
 
 Oslo, den 8. mai 2013
 
 Tidlig søndag
av Jan Wilsberg
 
 
Det kan bli tjue grader,
eller mer, i solen,
og selv når de varsler ni,
kan en avlese tretten i skyggen
om ettermiddagen.
Det er ikke lenge siden
ingen visste at de kunne hente
poteter hjem fra Perú,
og hva de kunne brukes til.
På den tidlige turen sørover langs Øyeren,
mot Mysen og Töcksfors,
kan en stoppe ved den hvite trekirken
lengst i nord,
kjenne kulda,
høre de spredte fugleskrikene
og puste inn de nyeste blomstene
ved gravene
der leirskråningene faller sakte mot vannet.
I Båstad vil jeg følge grusveiene
fra kafeteriaen mot baksiden,
litt opp på et høydedrag,
til der de siste husene ser utover jordene,
og trekke inn stillheten på idrettsplassen
nedenfor den forlatte skolen.
Sør for Båstad vrir en sidevei seg ned
til en godt gjemt badeplass.
Den strekker seg ut i innsjøen på et nes
med en båthavn på nedsiden.
Når vinden om sommeren
suser i trærne der,
og en bare tenker seg mer varme,
kunne stedet vært Stillehavsk.
Og det slår meg:
er ikke ensomheten en måte å dø på?
 
 
Oslo, den 28. april 2013
 
Ikke han (Begjärets pris)
av Jan Wilsberg
 
De dukket opp fra ingenting
nede i förste etasje på Oslo City,
et ungt par, han og hun,
kan hende atten år,
med koreanske ansikter.
Det kunne nesten värt John Myung,
tenkte jeg, men slett ikke.
Det kan ikke väre han.
På det siste bildet av bassisten,
fra i år,
tar han tak om instrumentet
med dype öyenlokk
og antydning til rynker i pannen.
Med det obligatorisk lange håret
som ikke lenger er fresht og sensuelt,
ser han ut som en bortkommen ungdomsskolelärer
fotografert i en hemmelig stund
med sin skjulte hobby
i et hjörne av klasserommet.
 
Slik må det gå
når man aldri får nok.
Fra 1986 til nå en evig ström
av innspillinger og turneer.
Antallet album er blitt så stort
at han og de andre knapt husker det selv.
Det er prisen for å skulle väre
verdens störste prog metallband.
Da trommeslager Mike Portnoy meldte
at han trengte et pusterom
for å bevare det gode forholdet til kameratene
og opprettholde den sanne Dream Theater-ilden,
fikk han beskjeden: dine dager er talte.
Vi har ingen tid til å vente.
 
Slikt får man tunge öyenlokk av
selv som 45-åring.
Slikt blir man gammel og dör av.
Imens flommer bölgene fra Atlanteren
friskt innover sandstrendene
i Cornwall og Brasil
og håner den blinde viljen:
vi er allerede her.
Og noe mer enn det saltvåte favntaket
med oss har ingen trengt,
ikke keiser Caligula og ei heller dere.
 
Östbanehallen, den 30.august 2012
(fra manuskriptet til "Gjenfödelsen", 2013)
 
 
 
 
En storstad har så många udda karaktärer
av Jan Wilsberg
 
I en storby finnes mange underlige figurer,
og den närer og skjuler dem.
De förste jeg möter i Töyenparken,
er et ungt par med en hund;
de holder den i stramme töyler
og er like dyktige som Ritchie Blackmore på gitar
til å unngå å se meg inn i öynene.
En annen med hund
er en middelaldrende, slitt kvinne med slett hår,
som ufravendt stirrer ned i gressmatten
när Veksthuset.
Dom är udda.
Ja, de er underlige.
Hvem er de?
Hva gjör de her?
Skjuler de sin ensomhet bak en hund?
Er turen med hunden en del av den trygdedes dag?
Hvordan fikk de i så fall trygden,
ved ärlighet eller halvsannheter og tusk?
Ett er sikkert: de har mye å skjule.
 
Og det udda stanser ikke her.
Det sprer seg söderut.
Da min unge pakistanske medlärer på Furuset skole
befant seg i et skummelt (ja, helt riktig! udda) strök av Malmö,
så han med ett en unggutt komme fram
et lite stykke foran seg
mens han viftet med en pistol.
'Kolla denna!', ropte gutten,
men min medhjelper fra Holmås
var ikke i stemning til att kolla
något som helst; han kom seg vekk derfra
med strittende nakkehår.
 
Når Robert Zimmerman kommer med nytt album,
finnes ingen nåde.
Journalister uten eget livsinnhold
sikler etter saftige detaljer
som mygg etter blod.
Den jödiske mannen fra Hibbing
som skiftet navn, inspirert av waliseren Dylan Thomas,
skal utgi en plate med tittelen Storm.
Siden Stormen var Shakespeares siste stykke,
betyr det da at Dylan varsler
at han trekker seg tilbake?
'Nei', svarer mannen selv,
'jeg har nok ennå noe oppe i ermet'.
 
Det har han nok;
en mann som er gjenfödt kristen en dag,
kysser stövet på bakken i Israel den neste
og skriver kampsanger til statens forsvar den tredje,
har alltid noe skjult i ermet.
Hans besynderlighet er i det åpne.
De underlige figurene derimot vil dukke opp
i Töyenparken igjen i morgen,
eller i en annen park - alltid på ny.
 
Östbanehallen, 30.august 2012
 
Den sanne hensikt
av Jan Wilsberg
 
Skiltet slår meg 'med häpnad',
som svenskene sier.
Med forblöffelse.
Inne i Guneriusbygget er det en klesbutikk
som kaller seg Dollarosa.
Ikke Dolorosa, den smertefulle vei,
Jesu vei mot korset
på höydedraget Dödningeskallen,
men Dollarosa -
veien til flere dollar.
Det er ingen slip of the tongue;
de er i alle fall ärlige.
Ord avslörer den sanne hensikt
eller den sanne underliggende tanke.
Sönnen min kan piske meg i ansiktet
med et friskt Gammer'n! fra tid til annen.
En gang vi gikk inn i fotballmanesjen
i skolegården på Lövenstad skole,
var det en av kameratene som spurte:
Er det bestefaren din ?
 
Det er ingenting å gjöre med.
Mot dumhet kjemper selv gudene forgjeves,
hvorfor da jeg?, sa min far.
Og kvinnene flanerer forbi i formiddagen
i lave skinnstövler med höye hæler
og strekkbukser med varmende sjal.
Strömmen av dem vil aldri ta slutt.
Jeg er kastet ut til dem for godt.
Det er ingen som kan hjelpe.
Og Jan Erik Vold bor i Stockholm.
 
Östbanehallen, den 29.august 2012
 
Jeg sovner i Oslo, jeg drømmer i Oslo,
jeg våkner i Oslo, jeg bader i Oslo
av Jan Wilsberg
 
Byen er i bakhodet
selv når jeg hviler.
Hver dag bader jeg
i dens masser av stadig nye fremmede.
 
Det begynner i oppgangen;
akkurat nå er annen og tredje etasje forlatt,
og det kjennes bare avklart og godt.
Her står vi hverandre ikke nærmere
enn kapteiner på hvert sitt romfartøy
langt utenfor Pluto.
 
Det fortsetter i veien utenfor,
den lange Traverveien
som snor seg fra Tonsen kirke
nedover mot gresslettene ved Disengrenda,
der Roy Jacobsen gikk
i sine tenåringssko.
Aldri de samme ansiktene,
verken nedover eller oppover.
Det er som å leve som gjest
i en by i Tyskland.
 
Alt er upheaved, tenker jeg.
Hele byen er kastet opp i lufta
slik en gressmatte virvles opp
av en jordfreser.
Jeg står som ved enden
av en lang rutsjebane i et badeland,
og ut av fossen stormer daglig nye ukjente
som ikke fester seg i minnet.
 
Det er ikke lenger helt sant
det kjempen Konrad Nordahl sa
på Foss realskole i 1966,
da en elev fryktsomt svarte 'ja'
på hans spørsmål: er Oslo en storby?
'Nei', svarte den myndige læreren
i lagerfrakk, fra hvis lommer
det alltid raslet i nøkler -
'den er en kjempestor småby'.
 
I Randers finnes ennå leiegårder
med indre gårdsrom
der alle kjenner alle,
og der enhver vet at mannen
på venstre side i fjerde
er talsmann for Folkebevegelsen mod EU
og Arbejderpartiet Kommunisterne.
 
I Århus finnes nyere strøk
med boligblokker, nær Thors Bryggeri
eller fruktbarhetsklinikken Ciconia,
der leietagerne har bodd i årtier
og nøyaktig vet hvor naboen arbeider,
om han er skilt
og når han kommer tilbake fra ferie.
Men alt det er slutt i Oslo.
 
I kaskader har de fosset inn,
innflytterne fra fjord, bygd og øy,
så de til sammen overgår i tall
dem som er født i byen.
Innvandrerne, flyktningene og lykkejegerne
er legio som i De Forente Nasjoner;
aller nederst den permanente kontingenten
med tiggerkrusene fra Romania,
som aldri vil vende hjem
da de ingenting har å vende hjem til.
Aldri før har byens gater, plasser og torg
vært mer overbefolket av tiggere.
 
Alt er lemfeldig, skjedd på måfå,
som om ingen har styrt byen.
Byen som eier bildet Skrik,
er selv blitt et lydløst skrik.
Oslo er blitt en femtenderangs parodi på New York,
et billig, skittent og tarvelig tivoli.
Ukjente som ikke aner hvem de andre er,
skal ustanselig pælmes ansikt til ansikt
inn i overfylte busser på vei
mot sine hjem i utkantene.
Det skal ikke bare fortsette;
det skal bli mer,
og det skal bli stadig verre.
 
Østbanehallen, den 9.september 2012
(fra manuskriptet til "Gjenfødelsen")