---

11. SKYGGER I VIND

---

 

Heftet "Skygger i vind" fikk Liv og jeg trykt våren 2006. Det ble skrevet i en periode som for min del var preget av utslitthet og sykdom, men jeg hadde enda ikke fått noen endelig diagnose. Tankene var allikevel der, om at tiden vi har sammen har en ende, og at den enden kanskje kommer litt tidligere enn vi ønsker. I perioder med utslitthet og sykdom blir også våre forhold mennesker i mellom satt på harde prøver. Temaet død prøvde jeg å beskrive på en lys og optimistisk måte, siden døden for meg bare peker mot en ny gjenfødelse, og en ny vår.

Jeg fikk etterhvert bedre helse, ble friskmeldt og sitter fortsatt her og skriver. Skrivingen har i flere perioder i livet fungert som terapi for meg.

Liv har tatt bildene som ble med i heftet. Bildene var det viktigste bidraget, og mange av tekstene ble skrevet til bildene. Det var naturbilder. Noen få av dem er tatt så nært innpå motivet at de nesten blir abstrakte. De er tatt uten fargefilter, og de er ikke manipulerte. De har vært viktig for fotografen å formidle naturen slik som hun opplevde den der og da. Bildene, som mange er romantiske, fikk en ny betydning fordi de ble satt sammen med tekster som beskriver temaer som tilkortkommenhet, smerte og død. Under finner du tekstene fra heftet "Skygger i vind".

 

---

 

Når samtalen innenfor veggene

kjennes som en polsk riksdag,

går jeg ut i tregården

og lærer av grenene,

som bøyer seg

og hvisker

i takt.

 

---

 

Den bleke ungen.

De lange tynne bena,

og en solstråle.

 

---

 

Velsignet sol,

og plutselig ser du det,

lyset og liljene.

 

---

 

Ei regnvåt kråke.

Ei fjær i jegerens hatt.

Bladene faller.

 

---

 

Nattas svarte fugl.

Blomstene på gravene.

Snøstjerner i lufta.

 

---

 

Vinteren har kommet,

den har hengt seg i trærne,

den er snart død nå.

 

---

 

Ei stjerne faller.

Inni meg faller et taust språk.

Det går mot vinternatt.

 

---

 

Hvit flate av snø.

Føttene som setter spor,

sporløst forsvunnet.

 

---

 

Skyggen av en fugl,

snømusa under snøen,

det var det hele.

 

---

 

Snøfnugg.

En dyreskrott i grøfta.

jeg er på hjemvei.

 

---

 

Det hvite ødet.

Presten tok boka og gikk.

Skyggen hans ble der.

 

---

 

Mannen jeg kysset,

og vannet under isen.

Nå kommer våren. 

 

---

Solminuttene mellom sommerskyene

blir til støv

på blankskurt fjell.

 

---

 

Ei kald natt.

Vinden hvisker stille,

den navnløse sitt navn.

 

---

 

En by uten navn

Et barn som ikke sover.

En liten svart ravn.

 

---

 

Jeg kjente trekken,

skyggen av en fuglevinge.

Smelte du igjen døra?

 

---

 

Et skritt nå,

så et til,

så er jeg fremme.

 

---

 

Da min verden

møtte din verden,

da stod himmelen

i flammer.

 

---

 

På ludobrettet

bodde jeg i det røde huset.

Det røde huset var mitt hjem.

Det gule var ei bule, der ble jeg slått inn igjen.

Jeg måtte streve meg fram til det grønne huset.

Det blå var en katedral.

Utenfor katedralen lå det et marmormenneske,

som nettopp hadde våknet.

Stirret ut i været, og tente en sigarett.

Roet seg ved å se sine egne åndedrag

sveve på røykringer i lufta.

 

---

 

I de hvite netter,

i den lysende kjærlighet,

når skyggene blir  toner

fra et stort orkester,

da møtes himmel og jord.

 

Skyene var rosa

vi hadde drukket grønn te,

hvem er du egentlig?

Håret ditt folder seg ut som på en engel,

kroppen din hviler hvit,

skjønn å se på,

men, steinhard.

Jeg er så redd for å såre deg.

Redd for at du skal

begynne å blø.

 

---

 

Frost i kroppen.

En kald vind av ord som ikke ble sagt.

En isfugl står å ser på.

Det vi hadde i sommer rives opp

og selges på torget.

Jeg sanker ved til et bål

og drar teppet tettere rundt meg.

 

---

 

Aleneheta kommer skjelden alene.

Den kommer sammen med vaskeånden og ryddemaskinen,

tørketrollet og fibromyalgien. Ansvarstrollet og trekkoppgrisen er også med.

Reiseveska er aldri klar når aleneheta kommer. Den er i tåkeheimen av drømmer

om en mulig flukt fra ingenting og tenketing og tyngre saker. Tråkkefjøla er det

øvre laget av vanestien. Der valses det i vei mot musikkens slutt. En front av hjernebark

bygger seg opp.

 

---

 

Hjem er det huset

du har hjertet ditt i,

hvis ikke hjertet ditt er revet ut.

 

---

 

De trøtte fuglene sitter

som triste tanker langs gjerdestolpene.

Veivseerne peker i alle retninger.

 

---

 

Jeg har alltid prøvd å være saklig.

I dag greide jeg det,

da jeg gikk ut i et skogholdt her i nærheten,

fyllte lungene med luft,

og bare skrek.

 

---

 

God dag, herr Tre
godt å få snakke med deg.
Vi har det på samme måten.
Kroppen min lager lyder,
slik som dine grener suser.
Jeg kaller det ord,
hva kaller du det?

 

---

 

Katten strekker halen.

Busken står og gjør ingenting,

den har stått lenge nå.

 

---

 

Jeg ligger ikke lenger i laurbærbladlaknene nå, herr Tre,
ikke i hengekøye mellom lyktestolpene heller.
Jeg lever i røttenes nettverk,
i groper med vann.
Dagens post og forsyninger
kommer fram via t-banesystemet under bakken.
Livet har rett og slett gått i dekning for en stund.

 

---

 

Uttørket brun og stiv
stod jeg der,
forskremt med greneknekk
og stammen vendt vekk.
Jeg var ferdig, halvdød
da duggen kom,
varm og våt.
Jeg sugde til meg av vannet.

 

---

 

Det blomsterteppet ved stammen din, herr Tre
er det til meg?
Det har min yndlingsfarge.

Takk skal du ha.

 

---

 

Lysene blinker.

Hvor mange er klokka?

Når går båten?

 

Kartet viser vei.

Båten legger snart fra kai,

ut i ensomheten.

 

---

 

En stav i den ene handa, ei kanne vann i den andre.

Mellom kirken og banken sitter ei svart skjære.

Den hvite røyken stiger opp av pipa.

Gudshuset står fortsatt åpent for alle dem som ikke er utstøtt.

Jeg ber om at troskjempene må tro på en fred,

og at fredskjempene må holde fred med hverandre.

En fløytespiller spiller tårer utover markene.

Sommerfuglen spinner solketråder.

Et lite barn sitter og skriver i sanden,

et navn blir sagt

og glemt.

 

---