DIKT
Møte
Det hvite i lufta
og regn over gammelt løv
ennå kanskje litt grønnt i alt det grå
gir en ny opplevelse
hver gang
hvert møte
forskjellig
det var meg som skrev og skrev om akkurat dette treet
det er noe jeg vil si som ikke kan sies.
pusten i stemmebånd
susing i grener
vind i kropp
vind som taler
stå i vinden
mellom andre trær
Midt i biblioteket
midt i alle tankene, meningene
et tomt rom.
stille vil jeg være
helt stille
blank
blank som sølv
vil jeg være
helt blank
Vann,
dønninger i årene
i det store
og det lille kretsløpet.
En dråpe fra Ganges
en dråpe fra en gammel dam.
Møteplasser
Det er noe gåtefult, selv i de mest kjente ting, på møteplassene som kalles
både hjem og mysterium... Der skyer møter trær,
og mennesker møter mennesker.
Der blikk er en bevegelig sol og vi lever i en ordløs forstand.
Der er det en klang,
der er det en fryd, og vi nærmest lytter etter fottrinn
under en åpen himmel.
Samtidig lytter vi etter en tone,
eller en hel akkord som enda ikke er slått,
i vår egen møtesal.
Naturen, kan være så forskjellig, men selskapet til en venn er alltid
som sollyset, - men for å kjenne det, må du være i stand til å skape deg om,
til en møteplass.
Bønn for Syria.
Nå forlater sakte framtidens drømmer fortidens skygger
og blir til nåtidens mareritt i Syria.
Kjære Hellige Far, Abrahams Gud, la Abrahams barn holde fred med hverandre.
La barnas forventning om å få se det skjønne oppfylles, også i Syria.
La oss dele to fisker og fem brød, og elske våre fiender.
La de fredløse komme ut av røverhulene sine, og lese den Hellige skrift.
påskens fullmåne
henger i natten
med sitt budskap
Jenta som bor her heter Flora.
Det betyr blomst.
Det spirer på nytt.
Det er påske.
Benken
Huset hun bodde i
hadde sluttet å le.
Benken i parken var den som kunne se.
Tomflaskene blinker, hun ser at de vinker til henne.
Om morgenen røyker hun drømmene fram i dype drag,
slik katten uten hale møter sin nye dag.
Bladene faller som syke fugler.
Barna løper rundt og leter etter smuler.
Tomflaskene blinker, hun ser at de vinker til henne.
Det høres i parken en ironisk hvisking og høye skrik.
Ei kjerring roper at hun ønsker å bli rik.
Hun drømmer om de krystallfunklende glassene og flaskene.
Tomflaskene blinker, hun ser at de vinker til henne.
Vaktpostene er stillt ut overalt,
men de er ikke der for å hjelpe opp dem som har falt.
Lengslene i ytterkanten har også et navn,
det handler om savn.
Benken vet at hun kommer, den feller ingen dommer.
Tomflaskene blinker, hun ser at de vinker til henne.
Det er det å være mor som aldri går over.
Fødselen,
smerten,
like høyspent som gleden,
langt utenfor måleinstrumentenes muligheter
der bare skriket kommuniserer,
språket blir en ugjennomtrengelig mur,
men det går over.
Det er det å være mor som aldri går over.
Bak journalenes glassvegger
der lever menneskene.
Hud treffer hud,
hånd treffer hånd,
og gleden har gjemt seg
langt utenfor det muliges
budsjett.
I analysens korridorer
ligger barnet nakent som en frosk,
og vakkert som en prins.
Barnet som allerede har satt
sin tone i denne avdelingens komposisjon,
en harmoniens utfordring.
Å være mor, det går aldri over.
Hans trillende latter,
hans hvin og hans hikst,
det er min morgenmusikk,
da våkner jeg,
da får jeg lyst
til å danse.
Om du lever i tempererte viners
tåkelagte landskap
eller
som uteligger i en container full
av latter og gråt,
så pass på
det som lever langt inni deg selv.
Om det er en småfornærmet ape,
barnet med en påtatt mine av dominans,
eller ansiktet som stivner, -
så se godt etter
øyebrynet som hever seg,
bittelitt.
Den blå himmelen
mot det grønne plantestoffet.
Asfalten som banker rytmen
fra hvert skritt
i gjennom kroppen,
før et nytt snøfall dekker til
i en nesten lilla
stillhet.
I vannet under solen,
ser jeg undrende noe som vokser
nye tråder i min hånd.
Lampa i taket i hytta på det hellige fjell
spilte med mørkets toner
og høstens måne.
Korridoren ut av tiden
Viseren tikker, på et usynlig
urverk i kretsløpets hengemyr.
Jeg hører trommesignaler
langt borte fra.
Det er der jeg i vektløs frihet
skal leve videre.
Jeg sitter inne og leser om
svevende atomer
virvlende stjernetåker
livet på jorden.
Ute står rognebærtreet
og rødmer.