DIKT

 


 

 

Møte

 

Det hvite i lufta

og regn over gammelt løv

ennå kanskje litt grønnt i alt det grå

gir en ny opplevelse

hver gang

hvert møte

forskjellig

det var meg som skrev og skrev om akkurat dette treet

det er noe jeg vil si som ikke kan sies.

 


 

pusten i stemmebånd

susing i grener

vind i kropp

vind som taler

stå i vinden

mellom andre trær

 


 

Midt i biblioteket

midt i alle tankene, meningene

et tomt rom.

 


 

stille vil jeg være

helt stille

blank

blank som sølv

vil jeg være

helt blank

 


 

Vann,

dønninger i årene

i det store

og det lille kretsløpet.

En dråpe fra Ganges

en dråpe fra en gammel dam.

 


 

Møteplasser

 

Det er noe gåtefult, selv i de mest kjente ting, på møteplassene som kalles

både hjem og mysterium... Der skyer møter trær,

og mennesker møter mennesker.

Der blikk er en bevegelig sol og vi lever i en ordløs forstand.

 

Der er det en klang,

der er det en fryd, og vi nærmest lytter etter fottrinn

under en åpen himmel.

 

Samtidig lytter vi etter en tone,

eller en hel akkord som enda ikke er slått,

i vår egen møtesal.

 

Naturen, kan være så forskjellig, men selskapet til en venn er alltid

som sollyset, - men for å kjenne det, må du være i stand til å skape deg om,

til en møteplass.

 


 

Bønn for Syria.

 

Nå forlater sakte framtidens drømmer fortidens skygger

og blir til nåtidens mareritt i Syria.

Kjære Hellige Far, Abrahams Gud, la Abrahams barn holde fred med hverandre.

La barnas forventning om å få se det skjønne oppfylles, også i Syria.

La oss dele to fisker og fem brød, og elske våre fiender.

La de fredløse komme ut av røverhulene sine, og lese den Hellige skrift.

 


  

påskens fullmåne

henger i natten

med sitt budskap

 


 

Jenta som bor her heter Flora.

Det betyr blomst.

Det spirer på nytt.

Det er påske.

 


  

Benken

 

Huset hun bodde i

hadde sluttet å le.

Benken i parken var den som kunne se.

Tomflaskene blinker, hun ser at de vinker til henne.

 

Om morgenen røyker hun drømmene fram i dype drag,

slik katten uten hale møter sin nye dag.

Bladene faller som syke fugler.

Barna løper rundt og leter etter smuler.

Tomflaskene blinker, hun ser at de vinker til henne.

 

Det høres i parken en ironisk hvisking og høye skrik.

Ei kjerring roper at hun ønsker å bli rik.

Hun drømmer om de krystallfunklende glassene og flaskene.

Tomflaskene blinker, hun ser at de vinker til henne.

 

Vaktpostene er stillt ut overalt,

men de er ikke der for å hjelpe opp dem som har falt.

Lengslene i ytterkanten har også et navn,

det handler om savn.

 

Benken vet at hun kommer, den feller ingen dommer.

Tomflaskene blinker, hun ser at de vinker til henne.

 


  

Det er det å være mor som aldri går over.

 

Fødselen,

smerten,

like høyspent som gleden,

langt utenfor måleinstrumentenes muligheter

der bare skriket kommuniserer,

språket blir en ugjennomtrengelig mur,

men det går over.

 

Det er det å være mor som aldri går over.

 

Bak journalenes glassvegger

der lever menneskene.

Hud treffer hud,

hånd treffer hånd,

og gleden har gjemt seg

langt utenfor det muliges

budsjett.

 

I analysens korridorer

ligger barnet nakent som en frosk,

og vakkert som en prins.

 

Barnet som allerede har satt

sin tone i denne avdelingens komposisjon,

en harmoniens utfordring.

 

Å være mor, det går aldri over.

 

 


 

Hans trillende latter,

hans hvin og hans hikst,

det er min morgenmusikk,

da våkner jeg,

da får jeg lyst

til å danse.

 


 

 

Om du lever i tempererte viners

tåkelagte landskap

eller

som uteligger i en container full

av latter og gråt,

så pass på

det som lever langt inni deg selv.

Om det er en småfornærmet ape,

barnet med en påtatt mine av dominans,

eller ansiktet som stivner, -

så se godt etter

øyebrynet som hever seg,

bittelitt.

 


 

 

Den blå himmelen

mot det grønne plantestoffet.

Asfalten som banker rytmen

fra hvert skritt

i gjennom kroppen,

før et nytt snøfall dekker til

i en nesten lilla

stillhet.

 


 

I vannet under solen,

ser jeg undrende noe som vokser

nye tråder i min hånd.

  


 

Lampa i taket i hytta på det hellige fjell

spilte med mørkets toner

og høstens måne.

 


 

Korridoren ut av tiden

 

Viseren tikker, på et usynlig

urverk i kretsløpets hengemyr.

 

Jeg hører trommesignaler

langt borte fra.

Det er der jeg i vektløs frihet

skal leve videre.

 

 


 

Jeg sitter inne og leser om

svevende atomer

virvlende stjernetåker

livet på jorden.

Ute står rognebærtreet

og rødmer.