FAMILIE

Jul

Jul er tradisjon

Snømåking

Det skjer hvert år

Mamma spiller orgel hele desember

Det er grusomt dårlig

Deilig er jorden

Sølvguttene

Juletre

Gå rundt juletre

Pakker

Lutefisk

Tenn et lys

Brann

Mange brannbiler

Det var de ordene, men så kommer natta med alle dens tanker. Enda en jul med sølvguttene og Deilig er jorden, og så faller alle brikkene på plass, eller gjør de det? Eller er dette bare alt som er omkring julen?

Vi skaper eller prøver å skape en fred i våre hjem og omgivelser. I himmelen behøves det ikke å skape en fred, der er det fred. Her på jorden er det kriger mellom mennesker, inni mennesker og mellom mennesker.

I julen er det normale at vi er glade og uselviske, at vi gjetter andres ønsker, og prøver å sette oss inn i deres sted.

Men noen ganger synes livet å være som et opphold i et lite, smalt og trangt rom, der det er lavt under taket.

Det er synlig eller usynlig lidelse, som mange eller få vet om, det er noe bak hver eneste dør.

"Help me make it thru the night" sier vi på utenlandsk, for å få litt avstand til egne ord.

Natten har sine egne timer. Da kan to mennesker føre samtaler som aldri kunne eie rom om dagen.

Å dele en smerte er en gave.

Snart kommer kanskje Mor en gang til, til jul. Hun som fant tid til å snakke meg gjennom en altfor stor smerte natt etter natt, og sov sammen med meg neste dag, i det som for meg var en altfor traumatisk tenåringstid. Hun lot oppvasken, gulvvasken, pynten, støvet og alt ligge til jeg var igjennom, og tålte den skammen i Husmor-Norge som det medførte.

Jeg kommer aldri til å slutte med å takke henne. På mange måter så er hun mitt ideal, min helt. Mange har hatt det vondt alt for lenge.

Men Gud har et budskap til alle dem som ikke tenker klart, gjennom angst, skitt og mørke. Det er liv i de ordene fra Gud. Det er ikke ord om godhet. Ordene er gode, ordene er sanne, livet er i ordene og ordene er Gud.

Så enda en gang ser jeg fram til å møte denne fattiggutten, han som ble lagt i en krybbe med granbar og noe vissent gras.

Far

På multeturen vår, du var konge på en stubbe.

Du sa at du var gammal, men jeg så ikke deg som noen gubbe.

Med rallarhatt som krone og noe skog og kratt som trone.

Latterøyne, skjemt og smil, jeg fulgte deg ei mil, mens jeg hørte på de brumme:

"vi hadde gått feil, hvordan kunne vi være så dumme"?

Du rakte ut dine veiviserarmer og never skapt til arbeidstak,

og ben som tynne stilker, du var modig som fortsatt gikk på dem, sa jeg som stilte bak.

Og om ryggen din mer og mer kjentes som en gammal nedfalls skigard,

så hva gjorde vel det for deg, "det er mere bær å finne", sa du Far.

Og da du fortalte historier til kaffen under en måne,

så skjønte nok fortsatt ikke jeg, at håret ditt begynte å gråne.

Du stod der stilt og ventet på meg, da børa mi ble for tung.

Nå er det jeg som drømmer om deg, du er slik enda du Far, du er ung.

Bærtur

med et regn- og solskinnsrått blåbær i munn

skinn og saft i nydusjet lyng

rå luft og lyden av sola

som jobber

Mor

"Fortell noe om Mor og deg da du var liten."

"Det var tidlig morgen. Vi satt der sammen ved vinduskarmen. Det knitret i ovnen. Jeg kjente varmen. Mor hadde vært ute og hentet ved. Vi satt så spente. Vi måtte vente, sa Mor. Det var noe spennende som skulle skje. Så kom det to ekorn på fuglebrettet. Det var en dompap i et julenek. Det var en lek, men det var også alvor når Mor fortalte, og hun viste meg litt av sin virkelighet. 

Søstera mi har tatt bilde av 100 blomster. Søstera mi har tatt bilder av 1000 blomster, og som blomsterelsker bryter hun alle regler. Kritikk som "romantisk" og "søtladent" lar hun passere. Hun gjør portrettstudier, og ser blomstrende kirsebærtrær, og tulipaner som åpner seg. Hun lar hver eneste plante bli til et individ som skal vises fra sin beste side i naturens palett, slik som en Linné eller en Monet.

Fjernt fra materialismen tillater hun seg å nyte at en blomst gir trøst. Hun tar fram de gode og feminint blomsterbærende kreftene.

Intet åndelig er vakrere enn blomstene med sin stillhet.

"Fortell om Fødselen, hvordan var det?"

Det er det å være mamma som aldri går over.

Fødselen,

smerten,

like høyspent som gleden,

langt utenfor måleinstrumentenes muligheter

der bare skriket kommuniserer,

språket blir en ugjennomtrengelig mur,

men det går over.

Det er det å være mamma som aldri går over.

Bak journalenes glassvegger, der lever menneskene.

Hud treffer hud, hånd treffer hånd, og den store gleden er overalt, 

også langt utenfor det muliges budsjett.

I analysens korridorer

ligger barnet nakent som en frosk, og vakkert som en prins.

Barnet som allerede har satt sin tone i denne avdelingens komposisjon,

en harmoniens utfordring.

Å være mamma, det går aldri over.

Hans trillende latter,

hans hvin og hans hikst,

det er min morgenmusikk,

da våkner jeg,

da får jeg lyst

til å danse.

Du ser ut.

Inne på veggen finnes det bare en reproduksjon av Kristus, på billig papir.

Ute finnes livet. Den varme luften.

Pusten din er kort, men medikamentene virker.

Du vil snakke om livet på den andre sida, og så sove, våkne.

Klemme hendene mot sengekanten. Du vil ikke lese, hverken salmeboka eller Jobs bok. Bare ut, ut til livet. Du leverer egenmelding til legen, tar fri fra sykehusoppholdet og forsvinner på konsert.

Ikke for å høre tekster. Språket er et problem. Grovt sagt, ingen språk kan synliggjøre det som rører seg i ditt sinn nå.

Bare rytmer, lyd og dans.

Former som alle gir innhold, et mønster,

en tilknytning til livet.