Ordbilder Liv og Unni
Tekst: Unni Haglund
Bilder: Liv Haglund Lillegrundset og Unni Haglund
---------------------------------------------------
Statuen av Signe Kihle står i Moa, i Bøkeskogen i Stokke. Den er laget av Brit Sørensen.
Signe Kihle,
en troldqvinde i Stokke, dømt til døden ved baal og brand i 1645.
(Fra heftet "Møteplasser, samtaler med en sønn)
Signe Kihle var en av dem som ble "for throldomb berøchted bleffuen ahngreben", altså var hun utsatt for rykter og folkesnakk. Hun var med de helbredende urtene annerledes enn folk flest. De såkalte onde gjerningene ble en krig mot kirkens tomme bønner og tørre salvekluter. Hun hadde gjort folk friske der ikke en gang prestenes bønner hadde helbredet. Øvrigheta sto naken med svartsynbriller og en pansersterk upåvirkelighet.Her ble Bibelen gjort til en innelåst hemmelig bok. Mumlingen på bakrommet ble gjort til Guds ord. I mørkemannsveldet var ordene utenfor kontroll, en trussel. Hennes nåde var avhengig av tolv skikkelige borgere (menn selvfølgelig) ville bevitne at hun ikke hadde noen pakt med den onde. Det førte henne inn i døden. Alle slakker ble dratt inn fordi hun visste noe om medisiner, medisinske planter, sykdom og helbredelse. Hun var farlig. Hun var en av de fengslede, en av dem i arbeidsleir, på mentalsykehus, blant de deporterte, drepte, fordi hun visste noe, og fordi hun ikke var villig til å bli en av systemets idioter. hun ble fraktet bakbundet i ei høyvogn til torget, med narrehatt på hodet. Der ble hun gjort til et overeksponert medieoffer. Hun hadde hatt omgang med djevelen, sa de. Øvrigheta, de skriftlærde, overtroiske og troende, forkynte maktens tause ord: bålet, bygget opp på fire favner ved. Det lyste opp mot himmelen, dit mange av tilskuerne mente de var på vei. De strakk hals. Noen av dem besvimte når de kjente lukta av svidd kjøtt. Noen tenkte at de selv var sikret for denne gang. Bøddelen, den ansatte, gjorde bare jobben sin. Øvrighetas svarte kappe hadde fått enda ei rød stripe.
--------------------------------------------------
Benken
Huset hun bodde i
hadde sluttet å le.
Benken i parken var den som kunne se.
Tomflaskene blinker, hun ser at de vinker til henne.
Om morgenen røyker hun drømmene fram i dype drag,
slik katten uten hale møter sin nye dag.
Bladene faller som syke fugler.
Barna løper rundt og leter etter smuler.
Tomflaskene blinker, hun ser at de vinker til henne.
Det høres i parken en ironisk hvisking og høye skrik.
Ei kjerring roper at hun ønsker å bli rik.
Hun drømmer om de krystallfunklende glassene og flaskene.
Tomflaskene blinker, hun ser at de vinker til henne.
Vaktpostene er stillt ut overalt,
men de er ikke der for å hjelpe opp dem som har falt.
Lengslene i ytterkanten har også et navn,
det handler om savn.
Benken vet at hun kommer, den feller ingen dommer.
Tomflaskene blinker, hun ser at de vinker til henne.
--------------------------------------------------
.