MIDDELALDEREN

Statuen av Signe Kihle står i Moa, i Bøkeskogen i Stokke. Den er laget av Brit Sørensen.

Signe Kihle, en troldqvinde i Stokke, dømt til døden ved baal og brand i 1645. (Fra heftet "Møteplasser, samtaler med en sønn")

Signe Kihle var en av dem som ble "for throldomb berøchted bleffuen ahngreben", altså var hun utsatt for rykter og folkesnakk. Hun var med de helbredende urtene annerledes enn folk flest. De såkalte onde gjerningene ble en krig mot kirkens tomme bønner og tørre salvekluter. Hun hadde gjort folk friske der ikke en gang prestens bønner hadde helbredet. Øvrigheta stod naken med svartsynbriller og en pansersterk upåvirkelighet. Her ble Bibelen gjort til en innelåst hemmelig bok. Mumlingen på bakrommet ble gjort til Guds ord. I mørkemannsveldet var ordene utenfor kontroll, en trussel. Hennes nåde var avhengig av at tolv skikkelige borgere (menn selfølgelig) ville bevitne at hun ikke hadde noen pakt med den onde. Det førte henne inn i døden.  Alle slakker ble dratt inn fordi hun visste noe om medisiner, medisinske planter, sykdom og helbredelse. Hun var farlig. Hun var en av de fengslede, en av dem i arbeidsleir, på mentalsykehus, blant de deporterte, drepte, fordi hun visste noe, og fordi hun ikke var villig til å bli en av systemets idioter. Hun ble fraktet bakbundet i ei høyvogn til torget, med narrehatt på hodet. Der ble hun gjort til et overeksponert medieoffer. Hun hadde hatt omgang med djevelen, sa de. Øvrigheta, de skriftlærde, overtroiske og troende, forkynte maktens tause ord: bålet, bygget opp på fire favner ved. Det lyste opp mot himmelen, dit mange av tilskuerne mente de var på vei. De strakk hals. Noen av dem besvimte når de kjente lukta av svidd kjøtt. Noen tenkte at de selv var sikret for denne gang. Bøddelen, den ansatte, gjorde bare jobben sin. Øvrighetas svarte kappe hadde fått enda ei rød stripe.

Middelalderen (Fra heftet "Møteplasser, samtaler med en sønn")

Middelalderen sier vi. Den var bare mørk og ond og skitten. Var den det? I vår tid finnes det en fornyet interesse for middelalderen. Hvilken middelalder? Overklassens tumleplasser i de framvoksende byene? Ættesamfunnet? Stanga i veggen som var den første utedoen? Tro og tanker? Mener vi den tunge, mørke middelalder som vi lærte om på skolen, eller formidlerkunsten som fantes i latterkultur der både trubadurer og gjøglere hadde en stor plass? I middelalderen fantes det mye svart humor, noe også vi har lært oss å sette pris på. Latterkultur blir det aldri for mye av. Men, hvordan var egentlig middelalderen?

Middelalderen er den europeiske kulturens støpeskje. Det var da noen viktige menn fant opp kirke, universitet og kommuneforvaltning. I Norge fant de opp Gulatingsloven. Pavekirken fant blant annet opp sin egen religiøse terrorisme, og munkeordenene som var en del av denne kirken, fant opp sykehuset. I tillegg fant de opp voldelige korstog med turer til Jerusalem. De fant opp kjetteriet samtidig som de dyrket eldre viten, både jødisk, arabisk og gresk. Det fantes alkymister, tempelriddere og gralslegender. Fantasier om ragnarok ble utbrodert blant mennesker med svake nerver, og framkalte mest av alt vanvidd, - men det var også hellige menn fra De små brødrenes orden som levde i fattigdom og forkynte et annet budskap: Jesus sin enkle lære om frelse.

Viktige menn og trubadurer fortalte mye om kjærligheten mellom mann og kvinne, men ofte dreide det seg mer om lidelsene og lengslene etter sin elskerinne, enn om respekt for hustruen. De var opptatt av hva kameratene holdt på med. Nyheter om små og store stridigheter og bragder var viktig, da man til stadighet måtte posisjonere seg. De var avhengig av å bli omgitt av ja-mennesker både i ætten og blant naboene.

Våre tanker og myter om middelalderen er mange. De er litt falske og litt sanne, som for eksempel påstanden om at den katolske kirke totalt kontrollerte kristen tro og praksis i Europa. Under det religiøse forfallet dukket det opp mange krav om fornyelse, og det fantes et mylder av nye sekter og retninger. Noen drev det for langt og ble stemplet som kjettere. De ble straffet hardt av paven. Andre ble akseptert av pavekirken.

I den offisielle religionen fantes mange fester og praktfulle opptog, og det fantes kompliserte offisielle ritualer. Der var kirkens makt absolutt. Samtidig fantes det en folkelig religion som ikke ble styrt av kirken. Folk lagde sine egne fester, og noen av dem gjorde narr av geistligheten. De gjorde narr av maktapparatet. Det fantes helt adskilte løp for kulturen, den offisielle og den folkelige, med hvert sitt distribusjonssystem, hver sine forfattere, hver sine sjangere og hver sitt publikum. Narrenes fest er uttrykk for det kristne ideal om å opphøye det lave, samtidig med at konflikt og kritikk av det offisielle maktapparatet luftes.

Eselmessen er en av de mange folkelige tradisjoner i middelalderen, med et kristusbilde som presenterer Frelseren blant de små og utstøtte, og ikke som garantist for det etablerte hierarki. Eselfesten dreier seg om en fest der det kirkelige hierarki ble snudd på hodet. De med færrest privilegier fikk være midtpunktet. Eselmessene ble praktisert i middelalderen helt fram til renessansen da det ble nedsatt et forbud mot dem. Teatergruppa Stella Polaris, har vist oss hva eselmesse er for noe.

Middelalderen var rik på sjangeroverskridende kunstprosjekter hvor meninger og betydninger springer fram fra kontrastene. Det var opptog og fester med musikk, teater og billedkunst i et samvirke.

I vår tid finnes det en fornyet interesse for middelalderen. I folkelige fester og karnevals-tradisjoner får følelser utløp. Vi to har sett teatergruppa  Stella Polaris mange ganger. Det var flott. Kanskje vi skal heve oss over renessansens forbud og tvang, og starte opp igjen med vår egen dårefest med esellitturgi?

Hvordan ville en eselmesse sett ut i vår tid? (Fra heftet "Møteplasser, samtaler med en sønn")

Asinaria festa, Eslenes fest

flyktninger i opptog

i spissen et esel utkledd som

pave i hvit kjole og

røde sko

asylbarna spiser cupcakes

i kirkekoret sammen med mor som

henger opp storvasken

på alterringen

menn i kvinneklær

kvinner i mannsklær

prestene i vrengte klær sloss mot

landets regjering

på galleriet

eselet knegger

en fattig gutt

et palestinsk barn