ANGST, RUS OG RUSPROBLEMER

Om å lære seg å hjelpe og å ta i mot hjelp,

tanker om Bibel og kristenliv.

Som man sår, så høster man.

Som man reder, så ligger man.

Allerede tidlig i ungdommen hadde jeg hørt mumling om noe slikt, som man sår, så høster man, som man reder, så ligger man, - men jeg trodde ikke at det var sant, - ikke alltid, bare noen ganger.

Jeg var troende på min egen måte. Jeg gikk ikke i kirken, men historien om Adam og Eva, de to første menneskene, den hadde jeg hørt på barneskolen. Jeg forstod at dette var et billedlig uttrykk for menneskenes samfunn med Gud. Men, - Det var ikke en historie som forteller at mennesker høster det de hadde sådd, mente jeg.

De levde i en hage som var gitt dem av Gud, de hadde ikke gjort noe for å få den. Det var en gave. De var velsignet med den helt ufortjent, fordi Gud velsignet dem. Det de fikk var ikke noen høst av egen prestasjon. En høst av nåde trodde jeg var Guds plan for menneskene, men så falt menneskene for en løgn i sitt paradis. Denne løgnen sa at Gud ville belønne deres gode gjerninger og straffe de dårlige. Jeg har aldri trodd at straff og belønning er Guds plan, og dermed riktig å drive med.

Tanker om at du selv er ansvarlig for alt hva du høster, har levd i deler av den kristne kulturen ved siden av nåden. Dette ble fanget opp av ateistene som jeg vokste opp med. "Herren ga og Herren tok", var et sitat som ble slengt ut, for å understreke hvilken håpløs personlighet denne oppdiktede abrahamittiske guden hadde. Ingen god far ville jo behandle sine barn på en slik måte: å ta fra dem det som han hadde gitt dem. Spesielt håpløst var det jo, fordi de mente at denne de kristnes gud også skulle være allmektig, altså forstått på den måten at virkeligheten er en blåkopi av Guds plan, altså at Guds plan er årsaken til all ondskapen i verden i følge den kristne tro. Det er jo en helt forskrudd tanke, men Loven i Bibelen forsterket denne tanken, og de satte sammen sin egen teologi som skulle brukes som bevis for hvor gal kristentroen er.

Senere har jeg fått erfare at det er mange kristne som baserer seg på at Guds forhold til menneskene er straff og belønning. På Jesus sin tid hadde spesielt de skriftlærde vanskeligheter med å forstå at Jesus er Gud. Jesus sa at hans ord hadde ingen plass i dem. (Joh. 5:37-40) De skriftlærde var forvirret fordi oppfatningen om at de høstet det de hadde sådd, hadde satt seg fast i alt de hadde av tanker. Kjernen i de skriftlærde og fariseernes tanker var at du ved dine gode prestasjoner kan oppnå en fordel, som for eksempel å bli mer og mer lik Gud.

I dag kan vi se på kristen-TV, at det florerer av innsamlinger under tanken "du høster det du sår", men dette er forårsaket av den samme tanken som forårsaket fallet: - hvis du gjør godt så vil Gud svare med en belønning. Hverken den bortkomne, og senere hjemvendte sønnen, eller den sønnen som hadde vært hjemme hele tiden, høstet det de selv hadde sådd, godt eller dårlig, men i nåde fikk de høste av sin fars rikdom. Når dette gikk opp for meg ble ikke resultatet at jeg sluttet å så hverken penger eller tid, men det ble motsatt. Jeg begynte å velsigne fordi jeg er velsignet, ikke fordi jeg trenger å bli det.

Men det er selvfølgelig konsekvenser av våre handlinger her på jorden, men disse ligger innbakt i selve naturen. 

Det har periodevis dukket opp noen fundamentalistiske kristne ledere i livet mitt, som jeg måtte ta avstand fra. Mitt møte med dem var ubehagelig. Min erfaring er at det var menn som hadde mislykkes i familieliv og arbeidsliv. De hadde ikke taklet forandringer i tradisjonelle familieverdier og kjønnsroller. Mannens rolle som overhode i familien haddde falt bort. De hadde behov for å skylde på noe, for å forklare hvorfor de skulle ha en lederposisjon samtidig som resultatene uteble. Det skjedde noen ganger at de åndeliggjorde ting som hadde en naturlig forklaring, med løsrevne bibelvers.

Det er en fremmedgjøring i det å la livet bli styrt av bud og regler. Jesus forklarte hvordan vi skal oppfylle loven: elsk din neste. Så enkelt som det. For meg har aldri det som står på papiret vært det eneste, heller ikke om det står i Bibelen. Min tro er et resultat av det jeg erfarer. Jeg opplever troen som noe levende, og en ensidig lesning av en tekst ville uvergelig måtte føre til villfarelser. Bare liv kan gi liv. Min inspirasjon, min følelse, min vilje, min erfaring er like viktig som Bibel-lesningen.  

På 70-tallet gjennomgikk Vesten en kulturrevolusjon. Motkulturene sprang fram med sine kampsanger, protesttog og fargerike paroler. Hippiebevegelsen kom til med sin flower-power-utopi. I en del av hippie-bevegelsen kom Jesus-bevegelsen med sine paroler. Parolene kunne være:

- Gud har en plan for ditt liv

- Jesus gir livet mening

- Jesus elsker deg

Jeg møtte dette i kollektivet Sebulon. Jeg har mange ganger spurt meg selv hvorfor så mange, også jeg, opplevde å bli løftet opp av vonde ting i tida på Sebulon. Det var i hverfall ingen mørkemannskristendom. Ingen bedehuskultur. Det var ikke hverken skrevne eller uskrevne regler som måtte følges for at hver enkelt av oss skulle kunne kalle oss en god kristen. Det var ikke sermonier, eller sermonimestre. På et eller annet punkt begynte jeg å tro på at mennesket er noe mer enn KUN en komplisert organisk maskin. Jeg begynte å tro at ikke hvert enkelt menneske er en innviklet betingingsprosess. Og det viktigste av alt, jeg sluttet å tro på at mennesket er et irrasjonelt vesen, ugjenkallelig fanget av sin egen fortid, og av sine egne ubevisste krefter. 

Plutselig en kveld, da jeg var sammen med noen som satt og ba, så begynnte det å angå meg. En venn ga meg ei bok: Hva er bønn? Jeg tenkte at jeg kunne begynne å be litt selv. Det var da jeg merket en fred. Jeg opplevde det som et brudd med et materialistisk klatresamfunn. Bibelen ble tolket på en fin måte. Gud er god. Det handlet om betingelsesløs kjærlighet og om at  Gud ikke gjør forskjell på folk. 

Bibelens såkalte klare ord ble vi aldri enige om, men vi hadde ikke noe behov for å være enige, i hvertfall hadde ikke jeg slike behov, og det ble tolerert på Sebulon. 

I 1971 vendte en misjonær hjem fra Japan. Han søkte jobb i Trefoldighets-kirken i Oslo. I løpet av 10 år trakk gospelkveldene i Trefoldighetskirken 200 000 besøkende, fordelt på 150 arrangementer. Samtidig så vi en løst organisert bevegelse, også kalt Jesus-vekkelsen, eller Jesus-bevegelsen i Norge. I Trefoldighetskirken satt langhårede hippier tettpakket i benkerader og overalt på gulvet.  Salomonsen og kona flyttet inn i presteboligen som ligger inntil Slottsparken. Han bestemte seg for å utgjøre en forskjell. Han var mer opptatt av kristen praksis enn ideologiske spissfindigheter. Han åpnet kjelleren, for "folka i parken". Det ble skaffet madrasser, puter og stearinlys. Det ble holdt små andakter der. Det ble servert mat, brødskiver med gul ost.

Senere ble Salomonsen prest i Stokke, og etterhvert flyttet jeg også til Stokke, til Sebulon. Han var flere ganger på besøk på Sebulon, og hadde flere vielser der. Jeg ble også kjent med kirketjeneren i Stokke som ble gudmor til min sønn, og vi fortsetter kontakten.

Det var en spontanitet i Jesusbevegelsen, som spredte seg over hele landet. Det fantes ingen organisajon. Ingen kan peke å si det er Jesus-bevegelsen, eller slik var Jesus-bevegelsen. Men at dette var uorganisert må ikke ses på som en lettvinthet. Det var heller tros-alvor. Hver enkelt måtte lære seg å leve sitt kristen-liv, det er derfor vi kan kalle den eksperimenterende. Noen ganger endte det opp i det absurde, også i mitt nærmiljø, der enkelte påstod å ha alle de nådegaver som fantes, også å avsløre andres vantro, - men det ble det ikke sett på som så veldig alvorlig og galt. Det ble begrunnet med at vi var så unge og uerfarne. Det ble bare hentet fram noen Donald Duck blader som ble lest høyt og ofte til villfarelsen og galskapen hadde gått over. 

Men ressusrs-sterke mennesker fantes i miljøet, og de lot de utslåtte og utsatte bli inkludert. Dette hjalp veldig mange ungdommer som hadde strandet i Slottsparken, og i andre parker og grøftekanter rundt omkring i Norge, videre i livet.

 Å late som om alt er bra.

Jeg ble god til å late som om. Å late som om ble i årenes løp min andre natur, og i blant lurte jeg på hva min første var. 

Jeg ble utsatt for seksuelle overgrep av rektor på ungdomskola. Både lærer, rådgivere og skoleinspektøren mente at det beste for meg var at dette ikke skulle snakkes om. 

Overgripere oppleves ikke alltid som slemme, selv om de må innrømme noe fordi det finnes vitner. De kan innrømme at de har gått for langt uten at det får konsekvenser. I tillegg er det slik at kollegaer og venner av overgriperen ikke alltid tror på offeret. Derfor var det best slik, mente de voksne på skolen, at foreldrene mine og jeg ikke skulle snakke om det.

Det var obligatorisk skole, og jeg møtte overgriperen daglig. Det måtte jeg håndtere, men skolen godtok ikke at jeg gjorde det på min måte, på mine premisser. 

Etterhvert ble det flere som fortalte noe lignende som meg. Det gikk fortellinger om tre nye elever, så to til, og så to til. Begge skolens rådgivere samlet oss i en gruppe for å få klarhet i hva som var sant, og hva som ikke var sant, og spørsmål om det hadde skjedd enda mer som vi ikke hadde fortalt. Det var en samling i skoletiden som foreldrene mine ikke visste noe om. Skola tok aldri kontakt med dem for å informere om disse gruppesamtalene.

Heller ikke summen av forklaringer om seksuelle overgrep til alle disse jentene gjorde at rektor mistet jobben. 

Det ble snakket om å nyansere. For meg betydde ordet å se flere sider av en sak, men her var det enten eller.

Enten hadde han gjort det han ble beskyldt for, eller han hadde ikke gjort det. Han hadde eventuelt gjort noe annet som kunne oppleves som overgrep, men som ikke var det. Det var to vidt forskjellige syn, som ikke gikk overens. 

Etterhvert gikk det opp for meg at slike innvendinger ble brukt for å gi inntrykk av at rektor var uskyldig i disse sakene, men det forhindret ikke rektor i å kjøre forbi hjemmet mitt i sakte fart gjentatte ganger kveld etter kveld. Etter at jeg hadde vært i dommeravhør hos sorenskriveren, tillot rektor seg også å skrive brev til mine foreldre, der han presenterte seg som kunstner, og ba om å få bruke meg som modell i sin kunstner-gjerning, mot betaling. Han la ved en skisse som han hadde lagd av meg mens han var lærervikar i min klasse. Det førte til at jeg fikk husarrest av min mor, som var drevet av frykt. Mor hadde stor tålmodighet med min skulking.

Uansett hva skolens ansatte måtte mene om disse sakene, betydde ikke det i mitt hode at denne personen ikke var en overgriper.

Det som overrasket meg, og som forandret min holdning til miljøet rundt meg i løpet av sommerferien 1969, var at ingenting av det som ble sagt av de voksne på skola overbeviste meg om at noen av dem var til å stole på. I løpet av den sommerferien ble min videre skolegang planlagt til å fortsette på Elverum ungdomskole. Jeg forstår at de begrunnet noen av sine råd, fordi jeg innser at å fortelle om overgrep gir ingen vinninger, men svært mange vanskeligheter, kanskje for resten av livet. Det er sjelden at folk forteller om overgrep, derfor bør de bli tatt på alvor. 

Disse vanskelighetene gjør at andelen falske historier er så og si ikke eksisterende.

Når flere kommer og vitner om at de har blitt utsatt for overgrep gjort av samme person, da skal det svært mye til for å tro på den anklagede. 

Når noen kommer til en organisasjon og forteller om overgrep må det tas på alvor. Når denne organisasjonen er en ungdomskole, bør alarmen gå, men nei, alarmen gikk ikke. Ikke hos min klasseforstander, skolens rådgivere, skoleinspektøren, ikke hos sorenskriveren i dommer-avhør. Det ble etterforskning, men rektor beholdt jobben.

Jeg konkluderte med at de voksne rett og slett ikke var til å stole på.

Den type personlighet som ganske ofte står bak serie-overgrep kjenner vi til. Det er maktmennesket, der enkelte ting går igjen og igjen. De lyver, de smisker oppover, de har en vinnende personlighet. Så lenge de ikke blir trengt opp i et hjørne, beskrives de som regel som svært vennlig, imøtekommende, dyktige, ydmyke o.s.v.

Hvis personen blir spurt om noe den ikke vil svare på, kommer det løgner. I møte med ofrene kommer forsøk på å overtale til ikke å si noe. I tillegg kommer anklager og trusler om hva som kommer til å skje hvis ofrene velger å snakke. 

Vi kan ikke forhindre at disse personlighetene finnes, men vi kan forhindre at de som står rundt slike personer blir mest opptatt av å holde overgriperens fasade inntakt, og de mørke sidene ukjent.

Vi må jobbe for at vi som er rundt slike personer ikke blir medskyldige i de overgrepene som skjer.

Et annet liv et annet sted

Posttraumatisk stress-syndrom

Ventet på at noen skulle si noe, men nei, dette var jo ikke henne, dette var jo helt feil. Rommet, overveldende, langt, digert, høyt under taket, smalt. En hvitkledd person sittende i enden av rommet. Rare møbler, sykehus-senger, klær liggende på en stol, - ikke hennes.

Hun var våken, det var ingen tvil, så hva var det andre: en drøm? Hvor var hun? Hvem var hun? Hun husket navn på ting, men ikke sitt eget. Hun visste ikke hva hun het. Hun visste ikke hvordan hun kunne være flere personer. Hun kalte seg Vi, det fikk holde.

Den hvitkledde kom og spurte:

- "har du hatt mareritt?, har du vondt i hodet?"

Hun hadde sovet flere etasjer over gata, der byen slutter og snøen starter. Noen var borte, de ble borte utenfor en seter. Det var mørkt, det var kaldt.

Sykepleieren satt hos henne til medisinene virket, til hun sovnet og så våknet igjen.

- "La meg være i fred, la meg gå", sa hun.

Utenfor døra stod det en vakt.

- "Tror du det er så lurt"? - spurte han.

Hun så på han med et svaksynt blikk. Det hjalp, for han lyste så skarpt. Det var noe i nakken hans som ville fram til den delen av henne som ingen så. Samtalen ble bygd opp til et korthus, som hverken stod eller falt. Åhh, som hun lengtet etter en voksen å snakke med, en som hadde en grunnmur som holdt, - der man kunne snakke ut om ting, men hun hadde sett for mye til å tro på det. Alle de harde knutene og de harde ordene.

Hun ville bare dra hjem.

- "Jeg trenger ikke noen lege", greide hun å presse fram,

men hun ble effektivt leid tilbake.

- "Jeg vet hva jeg kommer hjem til", sa hun.

Hun la panna mot puta og bad stille om at han der hjemme måtte mjukne. 

- "La meg slippe denne utydlighetens apostel, som enten kjefter og sier ting han ikke mener, eller er taus med et kroppsspråk som gjaller i veggene".

Det var ei rød stripe der hjemme. Den rutete voksduken. Det var ei rød stripe i den rutete duken på kjøkkenbordet. Hun husket det nå. Den var rød som blod.

En ulykke kommer sjelden alene, - og en kvinne kan kjenne seg forunderlig hjemme med en mann som har så tynne løfter og forpliktelser, at han kan bære dem lett i en liten fiskeveske.

Var det slik at familie-følelsen bare kan oppstå i andre familier, eller var det dette som var hjem? Var det dette som var drøm? Det kunne ikke være her, hun ville ikke at det skulle være her. Hun ville dra tilbake, til et annet sted.

Feil lege, feil kontor, hadde aldri truffet legen før, men det virket som om han kjente henne. 

- "Du er bare forvirret, desorientert og engstlig", sa han. 

- "Medisinen virker om en en liten stund".

Hun fortsatte med å fortelle. Fortalte om alt som hadde hendt. Det var noen som hadde dødd der ute, og hvordan kunne hun være to personer?

- "Det er du ikke", sa han,

- "Det er bare det at etter ulykker og langvarige påkjenninger, så kan hjernen finne på rare ting".

- "Ulykke"? spurte hun,

i det hun plutselig husket noe, at hun rullet rundt på linoleumsbelegget på gulvet, med rektor over seg. Jeg er ikke sikker. Hun ville egentlig ikke vite. Tåken i hodet hennes tyknet, kroppen ble tyngre, alt slo seg av.

- "Kanskje du ikke vil huske det, det er kanskje det beste akkurat nå", sa han.

Leste han tankene hennes? Nei. 

Ikke lenge etterpå var hun tilbake på skolen. Hun bar med seg en beskjed fra de voksne om å ikke fortelle noe til vennene sine. Ingen i denne bygda skulle vite dette, det var best slik. Der på skolen fant hun de nye vennene, som hun kunne snakke med. De som kom fra ingen bygder og alle bygder. Hippiene, folket med sandaler. Disse vakre, uønskede, med flagrende hår. De som var ett eller annet ideologisk, anarkister eller kommunister. De tok det som passet, men det var alltid noe opposisjonelt. I det miljøet var det ingen tanker, ingen fortellinger fra levd liv som ikke var velkomne. Der var det ingen sensur. De kunne både lytte og snakke. 

- "Jeg tror det er best at vi legger henne inn på sykehuset igjen", sa han.

Det var skoleinspektøren som satt i sofaen i stua og snakket med skolens rådgiver.

- "Kanskje hun kan øke dosen"?

- "Hjemme har hun ikke gjort annet enn å være stille, hva er galt med det?". Det var en svak pårørende-stemme som kom med en protest. 

Hun hadde sovet mye. Det hadde vært urolige drømmer. Det var rektors kontor. Det var lærere som snuste rundt. Det var masse pulter. Det var en aula, klokka som tikket. Det var bilen som kjøret sakte forbi ved grindstolpene, det gjorde vondt i armen. Hjernen var full av fakta som måtte komme ut. Hun hadde funnet nye venner, noen å snakke med i skolegården, hva var galt med det?

- "Bra", sa legen. "Det er bra, du kommer nok til å merke at ting kommer sakte tilbake. Dette er bare midlertidig. Du kommer til å føle deg fin om en stund.

Hva er  det djevelske? Finnes det et djevelsk postvesen?

"Det djevelske, er tanker jeg selv ikke klarer å kontrollere", sa du. "Et postvesen som sender tanker til meg som jeg ikke vil ha. Gammel bagasje full av skyldfølelse, skam, ulykker og svik kommer som flashbacks i stadige nye brev, mens jeg forsøker å fylle hodet med fred, og leter etter gode øyeblikk."

(Posttraumatisk stresslidelse omfatter gjenopplevelser av det opprinnelige traumet, eller traumene, gjennom "flashbacks" eller mareritt.)

Se meg sånn som jeg er

"Se meg sånn som jeg er", sa du.

"Jeg blir så sint fordi de ikke ser meg sånn som jeg er,

at de ikke bryr seg om hvem jeg er.

Jeg trenger tid, et åpent hjerte, og jeg trenger hjelp.

Jeg er skadet. Med litt anstendighet så kan jeg slippe ut av knipetanga for en stund.

Hvis du kan se meg sånn som jeg er, så tør jeg vise deg hva jeg føler.

Jeg er alene. De bryr seg ike om hvem jeg er, jeg vil vekk. 

Kan du bli med meg?"

(En sang av Seigmenn som heter Trøst, ble spilt på spilleren i bakgrunnen for denne samtalen. Teksten ga mye språk som var nyttig.)

Et smilende fotografi er det som plukker av deg biter med pinsett nå,

og som spør deg: "hvor kommer all denne rådvillhet fra?"

Men nå vet du hva det er, en sjelden gang kan du se det som er galt, du kan se det helt klart, og det kan du nå, - de bryr seg ikke om hva du sier.

Litt anstendighet ville åpenbart det for alle, de bryr seg ikke om hvem du er.

Hvordan får man fred når alt er knust? Kan man knuse det vonde? Har det vonde da tapt?

Den onde bryr seg ikke om hvem mennesker er. Det er sant, men da alt det vonde er knust, - vinner man da?

Om du knuser alt det vonde du kan se, fordi det er galt å ikke bli sett, vinner du over det vonde da?

Nei min venn, gråt heller med de gråtende, og be sammen med de rådville søsken, om nåde og trøst fra Gud.

Be også, når den evige tier.

Hvor mye veier en tanke?

Hvis vi for eksempel lander i elva Amasonas i Brasil, vil da triste og forvirrede tanker forsvinne i dypet som stener, den ene tyngre enn den andre? Vil de flyte stille avgårde på vannets overflate? Sitter tankene limt fast på oss slik som merkelappene på kofferten? Det er mange spørsmål.

Tanker kan være som sopp. Når du plutselig får øye på en, så dukker de opp overalt. Når du har trampet på den ene, dukker det alltid opp en ny. Det er ingen mening i å drive med slikt, det er bebdre å bli i vannet og fortsette å bade.

Skrik

Du viste meg bildet Skrik av Munch. Jeg hadde jo sett det mange ganger før, men du viste meg det på nytt. Munch har klart å male et skrik, sa du. Vi kan høre lyden, skriket, men det viktigste i bildet er de andre, de som ikke bryr seg, de som går videre. Det gjør at han blir enda reddere. Angsten er så stor at kroppen hans slutter å være kropp. Den blir bare en klump, sa du. Kanskje de var helt likegyldige, de som gikk videre? Kanskje de ikke hørte skriket? Kanskje de ikke skjønte noen ting?

Ei rose i ei grøft

Noen ganger så finner du roser, og noen ganger finner du dem i ei veigrøft. Da mener jeg ikke disse hybridene som har blitt dyrket fram i gartneriene. De er jo bare en stilk med en fargesprakende blomst uten lukt, som skal holde seg lengst mulig avskåret i en vase. Nei, jeg mener de ekte rosene. De som både lukter og stikker og dør kort tid etter at noen har plukket dem.

I veikrysset ved E-18, der veien tar av mot indre Vestfold, der bor det en mann som heter Marius. For noen år siden så jeg han ganske ofte på bygdas kafeer. Han pleide å stikke innom for å få seg en halvliter. Det var før regjeringa trengte en ny favorittfiende, og startet hetsen mot røykerne. Etter det har Marius betalt mer enn tiendedelen av sin trygd til staten for tobakken, og blitt forvist til bygdas uteserveringer både sommer som vinter. Så ofte er det ikke, men det hender at Marius dukker opp på ett av de lokale vannhull, og sprer aroma og glede rundt seg, som en ekte rose.

Den 20. hver måned betaler han sine faste utgifter, fyller fryseboksen med en dag gammelt brød fra bakeren og fiskepinner fra Findus, i tillegg til tobakken. Han tar sin tur innom vinmonopolet, og legger igjen en tiendedel av sin trygd til staten også der.

Etter at varene er handlet inn oppsøker Marius spilleautomatene. Yr av glede satser han resten av trygden på å få 3 spøkelser, 3 gresskar eller 3 epler på samme rad, noe som ville gitt noen raske kroner. I løpet av noen timer har Marius lagt igjen resten av trygden i Røde Kors sine spilleautomater.

Det hender Røde Kors ringer Marius og spør om pengegaver. Da blir Marius sint, for det forholder seg jo faktisk slik at det er Røde Kors som skylder han penger, så de burde selv betale det som er nødvendig, og ikke bry han med det.

Marius har også mange andre meninger om det meste, og kan kunsten å debattere, men også å lytte. Han kan snakke om religion og politikk, ja også om trender og moter, men for Marius handler ikke disse samtalene om å finne seg selv, men det å finne noen andre. Han snakker om det samtalepartneren ønsker å snakke om, og får samtalepartneren til å føle seg vel. Marius har tid og Marius lytter, mot at samtalepartneren betaler regningen for serveringen, selvfølgelig.

Mang en betroelse om utroskap, snusk, løgn og bitre tårer har blitt øst over Marius, mens Marius har drukket sin øl, med en lille til. Men når sant skal sies så er en time hos Marius billigere enn en time hos en psykolog. Ja, og hvordan skulle det ha gått med Norge om alle og enhver som trengte en å betro seg til skulle begynne hos en psykolog?

Marius er fornøyd med sin pengeutbetaling den 20. hver måned. Det han er mindre fornøyd med er at han ikke får de medisinene han ønsker, og mener at han trenger. Noen av dem som Marius kaller for humbugerne og de bitre feiginger i helsevesenet har bestemt hvilken sykdom han har, og de mener at han ikke selv forstår hvilken hjelp han trenger. Det han likevel oftest forteller rundt omkring i bygda, er at han er en helt ordinær trygdemisbruker, fordi han tror det er andres mening om han. Han er enig med dem som er rundt han. Det er enklest slik. Hvis noen spør meg om hva jeg mener om saken, så har jeg min oppfatning, men det er jo ingen som spør meg om det.

Saksbehandlere i det offentlige hjelpeapparatet snakker ganske ofte med Marius om at han må forandre livet sitt. Han blir fortalt at han må: ”skaffe seg ei framtid”. Marius setter pris på dagen i dag, og tror at det kommer en dag i morgen også. Han trenger ikke å skaffe seg ei framtid. Marius opplever ikke livet som et problem som skal løses, han opplever livet som noe som leves her og nå.

Han får tilbud om kurs på nav, noe Marius også har sterke meninger om. Han er da vel ikke dum heller? Marius påstår at han rett og slett er en helt ordinær trygdemisbruker, og at han aldri har utgitt seg for å være noe annet. Han trenger ikke å lære seg hvordan han skal søke på en jobb. Alle dager er ikke gode, og hvordan man skal håndtere sine indre demoner, det lære man ikke på nav.

Noen ganger når Marius har forvilla seg inn på et utested en lørdagsnatt, så hender det enkelte av bygdas bedrevitere i fylla plutselig begynner å skjelle ut Marius, og kaller han for unnasluntrer og latsabb og masse annet negativt. De hiver skjellsordene etter han som kniver, og Marius er så underdanig at han ikke en gang dukker før knivene står i panna hans. Eller kanskje han er sterk? Kanskje er det sterk han er? Han er i hvert fall mer opptatt av musikken og parene som danser, enn å forsvare seg mot den slags. Marius har ingen ønsker om å krangle, eller på noen måte forsvare seg mot slikt.

Ganske ofte drømmer han seg bort, utenfor kjøpesenteret. En del av fasaden er dekket med et bilde av en modell i undertøy. Marius har lenge ønsket seg selskap med ei helt vanlig dame, men det blir med drømmen. Han bor fortsatt alene i huset sitt i grøfta.

Huset han bor i skal rives for å gi plass til en 4-feltsmotorvei på E-18. Kunne ikke samfunnet klart seg med de 2 feltene vi har? Jeg for min del klarer meg med å ta toget.

Benken

Huset hun bodde i hadde sluttet å le.

Benken i parken var den som kunne se.

Tomflaskene blinker, hun ser at de vinker til henne.

Om morgenen røyker hun drømmene fram i dype drag,

slik katten uten hale møter sin nye dag.

Bladene faller som syke fugler.

Barna løper rundt og leter etter smuler.

Tomflaskene blinker, hun ser at de vinker til henne.

Det høres i parken en ironisk hvisking og høye skrik.

Ei kjerring roper at hun ønsker å bli rik.

Hun drømmer om de krystallfunklende glassene og flaskene.

Tomflaskene blinker, hun ser at de vinker til henne.

Vaktpostene er stilt ut overalt,

men de er ikke der for å hjelpe opp dem som har falt.

Lengslene i ytterkanten har også et navn,

det handler om savn.

Benken vet at hun kommer, den feller ingen dommer.

Tomflaskene blinker, hun ser at de vinker til henne.

Alkoholisme og maska som sprekker

Om du lever i tempererte viners tåkelagte landskap,

eller som uteligger i en container,

så pass på det som lever langt inni deg selv.

Om det er en småfornærmet ape,

eller barnet med en påtatt mine av dominans,

så vær klar over at øyebrynet ditt, som hever seg bitte litt akkurat nå,

det er forvarslet om at maska di sprekker.