TRO, MEDITASJON OG TANKER

2. juledagsmorgen

Romjulsfølelse. Tid for å vende om fra alt kavet. Alle følelser er lov så langt ute i julefeiringen. Noen er så slitne og redde at de ikke orker å være glade. For min del var et foto av en glad Mor på julaften den største gaven jeg fikk, - julens budskap setter seg både i julegleden og julesorgen. Julen trøster og utfordrer.

3. juledagsmorgen

En ny dag lysner over tekoppen. Fortsatt romjulsfølelse og tid for ettertanke. Jesu fødsel, den finnes vel ikke bare i en stall i Betlehem? Jesu fødsel finnes vel i hvert veikryss, der hatets vei møter tilgivelsens vei?

Jesu fødsel finnes også der som vi stiller opp for dem som ikke har noen vei, ingen sti. De har mistet den i ørkensanden, eller i myra. De er utslitte og sårbare.

Vi har forskjellige oppfatninger når det kommer til tro, tvil og skråsikre avvisninger, men om vi er troende, eller på jakt etter enda en julefortelling, så vil vel møte med juleevangeliet være et møte med historien som har alt?

En keiser som tvinger fattigfolk til lange reiser. Ei stjerne. I tillegg til de 3 vise menn som kom fra fjerne Østen, så var det nok mange mennesker på gårdsplassen utenfor stallen. Folksomt må det ha vært, siden alle rom var opptatt i herberget.

Josef med sin forlovede Maria, besvangret av alle tiders store gåte: en mulig guddommelig eksistens.

Så dukker det opp hyrder, de jobbet i datidens lavstatus-yrke. De hadde fått beskjed av engler om at det hadde blitt født en frelser i en stall i Betlehem. Nattehimmelen hadde vært full av himmelske vesener, og de hadde hørt englene som sang og priste Gud. Det må ha vært litt av et syn!

Var det mange ute på veiene? Hele verden skulle skrives inn i manntall, det må ha vært mange utendørs!

Men så var det altså disse gjeterne, - endel av arbeiderklassen, og noen vismenn fra en annen kultur, - kanskje en annen religion, - det var dem som fikk muligheten til å se at Guds sønn hadde blitt født.

Hva var det som hindret de andre?    

4. juledagsmorgen

Forberedelsene til romjuls-helgens juleselskaper kan jo også være et kav og et mas.

Som hamstere i et hamsterhjul løper vi, men vi kommer aldri til målet, - å bli gode nok.

Så det er viktig å tenke på at vi er gode nok, og at vi må befris fra den oppfatningen av at vi ikke er det.

De vise menn

En fåmælt mann står under sørgepilen og forteller meg at mine interesser for de materielle gjenstander og formål vil gjøre meg til en saltstøtte, og interessen for de åndelige realiteter vil føre meg til himmelen. Jeg var skuffet over denne verdens bakgård da jeg oppdaget mannen som står der sammen med de vise menn. Han forteller om Jesus Kristus og fuglene, mens Nasdaqkursen raser, og denne verdens dronning sitter i et hjørne og ler. Alt skjer mens den lille fattiggutten ligger i krybba oppå noe granbar og noe vissent gras. Jeg kjenner at jeg blir dratt ut av hverdagen mellom jobben og butikken, og at jeg har flere behov enn å fylle magesekken og skapene. Der står jeg sammen med de vise menn. Stilt overfor det guddommelige vakler mange mellom skråsikre avvisninger, tvil, hemmelige bønner, og tro, men uansett så er vise menn godt selskap.

Finnes kjærligheten for meg?

Jeg ser meg selv i speilet, jeg ser meg selv i øynene. Hva står igjen etter at utenomsnakket er borte? Jeg holder et bruddstykke i hendene. En bit hogget ut av en evig sammenheng.

Jeg lever i en verden med mye snobberi. Er jeg fri fra snobberiets tyranni? Kan jeg puste fritt? Kan jeg  gjennomskue min egen frie vilje så mye at jeg har omsorg for meg selv? De unge trendbevisste, oppfostret av reklamebransjen, finnes kjærligheten for dem? Kan de elske seg selv med alle medienes beskrivelser om hvordan de skulle, eller burde leve sine liv?

Finnes det bærere av Guds verdier i denne hule tid? Finnes det mennesker som bryr seg om hverandre, eller bryr seg for eksempel om en isbjørn på et smeltende isflak i et menneskeskapt klima? Finnes kjærligheten for alle? Hvor lite kjærlighet er nok for et menneske? Er det nok at vi får mulighet til å se på en blomst, og ta på en sten? Er det nok at jeg kan blande sukker og salt i et glass vann og gi noen det å drikke? Er det kjærlighet? Jeg ønsker å ta på meg kjærlighetens sko og gå.

Ute i denne natta ser jeg noen få stjerner og en del av denne planeten. Hvis jeg vet hvem jeg er midt i dette mørke, det vil si: hvem min ånd er, da har jeg lært noe av det som verdens hellige skrifter lærer meg.

Gud er kjærlighet. Har jeg møtt Gud sånn helt personlig? Jeg sitter ansikt til ansikt med en liten flik av han nå, fordi det jeg har sett og talt og gjort sammen med en av hans minste, det har jeg sett og talt med Han. Når jeg ser barmhjertigheten blant menneskene, så ser jeg Han.

Kjærligheten er selve grunnfjellet i livet, og jeg solidariserer meg med sliterne i landet, de som elsker mye. Blant dem som sliter, finnes bønnekjempene. De som følger sitt indre lys og har samfunn med vennene. Bønn er kjærlighet. Roper du, du røde, du som døde for meg? Kommer du mot meg nå?

Min meditasjon

På baksiden

bak hverdagens

soloppganger og solnedganger

En bønn

ord som jeg ikke forstår

en evig lyd

En lengsel

etter et hjemland

utenfor hjernens kontroll

Bakenfor ild og damp

fra sjelens dype vulkan

en annen bevissthet

Et mål

utenfor meg selv

og denne verdens skygger

Frihet (Fra heftet "Møteplasser, samtaler med en sønn")

Til frihet har Kristus frigjort oss, står det i Bibelen. Allikevel henger vi oss opp i tanker som er slik:

"Jeg skulle ha gjort sånn."

"Jeg burde ha det."

"Jeg burde ha sagt det slik."

"Skulle ikke hun ha oppført seg annerledes?"

"Hvis du skal bli godtatt, da må du oppføre deg sånn og sånn."

Jesus har ikke bedt oss om å holde på, på den måten der. Hvorfor legger vi oss under slike slavedrivere, som plager oss med slike tanker?

(Ref nr. 4)

Nr. 4: Frihet: En samtale etter en preken

"Til frihet har Kristus frigjort oss". Dette er et kjent vers som står i Gal. 5:1.

Allikevel så henger vi oss opp i slike tanker som vi kaller skulle/burde-tanker om oss selv og andre.

Den friheten vi har fått av Gud, den må vi aldri gi i fra oss.

Om forskjellen på å mobbe Gud, og å be til Gud. (Fra heftet "Møteplasser, samtaler med en sønn")

"Jeg skal fortelle deg hva som er ordene om å mobbe Gud og Jesus," sa du.

Ordene er: "At det blir sagt at Gud har ordnet alt for oss i det samme sekund som vi sa ja til Jesus, som om vi vant i Lotto. Det er å lyve. Når noen sier at ting skjer, og så skjer det ikke, det er ikke godt. Da hører jeg ikke på. Det er ikke sant at alle får helbredelse, penger og kule ting med en gang, det er ikke sant. En vei har jeg begynt på. Den startet med ordene om å takke Gud under alle forhold. Gud har hjulpet meg med det. Mange ber for meg, og jeg blir rolig, og jeg opplever at Den Hellige Ånd er der. Det er som et mykt teppe som legger seg over meg. Jeg får kjærlighetsgaver av Gud."

(Ref. 5)

Nr. 5: Om forskjellen på å mobbe Gud, og å be til Gud: Tanker en kan finne mer eller mindre i mange menigheter i Norge i dag, er at vi har rett på, kan oppnå, kan kreve god helse og annen velsignelse. De mener at vi ikke behøver å be: "skje din vilje", fordi kristne mennesker skal lykkes med alt i livet. Med denne kraften som de har, så kan de kreve det de vil ha av Gud, ved å bekjenne seg inn i Hans kraft for et problemfritt liv. Som en konsekvens av dette, ser vi at enkelte mennesker mener at de ikke trenger utholdenhet eller selvbeherskelse. Det er en framstilling av skriften, som kan få vidtrekkende konsekvenser for de uomvendte og nyomvendte. Denne forkynnelsen kan være direkte skadelig for de svakeste, og det er vel nettopp dem vi er satt til å beskytte.

I ny testamentet fortelles det om mennesker som ikke ble helbredet. Jeg har ikke sett mye helbredelse i de årene som jeg har vært en kristen.

Noen forkynner helbredelse og frihet fra fattigdom på en uheldig måte. Det er dumt å bruke troen som en metode for å lage lettvinte løsninger på vanskelige problemer.

Vi tror på den oppstandne Jesus, ikke på at alle vanskeligheter løser seg med et trylleslag. Vi tror ikke at Gud leder oss utenom livets problemer, men at han går sammen med oss gjennom dem.

Men det finnes mennesker som har opplevd helbredelse og livsforvandling i Jesu navn. De forteller om det i sine vitnesbyrd, og det gir alle som hører på et håp.

Jesus helbredet mange mennesker, apostlene gjorde også det, men kort tid etter Kristi himmelfart, så leser vi i Ny Testamentet at ikke alle ble friske. Paulus var et menneske som underla seg guddommelig autoritet. Han ba tre ganger til Gud om at noe som var plagsomt, som han kalte en torn i kjødet, skulle bli fjernet. Han fikk nei til svar tre ganger. I stedet fikk han høre: "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet" (2.kor. 12:9). Når enkelte karismatiske menigheter bruker høyprofilerte trospredikanters lære om tro, så går de på tvers med Paulus. Det er nåde at Gud gir oss bønnesvar på en del områder. 

Hvorfor helbreder ikke Gud alle? Jeg tror ikke at det finnes noe svar for oss ennå på dette, det er skjult for oss mennesker fortsatt, men det er mange som har vært opptatt av det, og de kaller det det ondes problem. Det kan vi lese om i mange bøker. Noen sier at det er vel en mening med det, for meg blir slike ord umulig å forholde seg til. De sklir unna og fyker avgårde som bomullsdotter, og meningen i dem blir borte.

Gud helbreder fremdeles i Jesu navn, og det er Guds nåde når vi blir helbredet. Men det er ikke noe vi kan forlange med vår teknikk, tro eller egen fullkommenhet. Gud helbreder i dag, men han helbreder sjeldent i vårt miljø. Vi går til legen og vi drar på sykehuset, fordi det ikke er noen automatikk i det at vi får bønnesvar.

Bønn og bønnesvar (Fra heftet "Møteplasser, samtaler med en sønn")

"Når jeg ber til Gud, så blir jeg alltid bønnhørt med fred og ro, og jeg blir fornøyd. Når jeg blander inn mine egne tanker om hva som skal skje, så blir det skuffelse. "Kjære Gud, nå ser du hvordan jeg har det i kroppen min, i tankene og i følelsene mine, kan du hjelpe meg?. Slik ber jeg ofte." 

"Hvordan jeg kan vite at det er Gud som svarer?"

"Det kan være en varme som er inne i meg. Det er ord som kommer inne i meg. De gir et nytt lys. Jeg opplever noen ganger at det er tanker jeg aldri har tenkt tidligere. Noen ganger er det bilder. Jeg blir sikker på at det er fra Gud. Sikkerheten er en gave."

Guds rike (Fra heftet "Møteplasser, samtaler med en sønn")

"Det er mye jeg ikke forstår" sier du.

"Det er det ingen som gjør," sier jeg. "Ikke prestene og filosofene heller. De prøver, og de klarer å se det som er mest innlysende. Vi ser bare bruddstykker alle sammen. Jesus gjorde det enkelt for oss, fordi vi må ha det enkelt. Vi må ha det på barns vis. Han fortalte oss lignelser fra sin hverdag. Han brukte dem for å fortelle oss om Guds rike. Den virkeligheten som vokser fram når menneskene tilgir hverandre, når de utslåtte får hjelp, når de syke får pleie, sørgende får trøst og fanger blir satt fri, når de sultne får mat og flyktninger får beskyttelse, det er av Guds rike."

Tilgivelse (Fra heftet "Møteplasser, samtaler med en sønn")

"Jeg har snakket med Gud om tilgivelse," sa du. "Både at Gud tilgir meg og at jeg tilgir andre. Gud hjalp meg å tilgi. Når jeg tenker på det, så begynner jeg å skjelve og jeg får gåsehud over hele kroppen. Å kunne si til noen: "Du ba aldri om unnskyldning, men jeg tilgir deg allikevel," det kjennes godt. Jeg oppdaget en sang. Noe av teksten er slik:

"Jeg har blitt tilgitt,

altfor mange ganger,

ha´kke flere sjanser,

men så får jeg en til.

Gud får det som han vil."

(Gino & Roger, En ny sjanse)

Slik er en del av den sangen. Gud gir alltid en sjanse til. Jeg har gjort mange feil, og jeg har kjent på følelsene som ikke ville at jeg skulle tilgi, men så kjente jeg at Gud hjalp meg med å tilgi."

Den bortkomne sønnen

Det er så mange av dem, alle de bortkomne sønnene som har kommet hjem. De roper kanskje ikke så høyt. Jeg tror at mange av dem holder seg unna helvetes-debattene, fordi det ikke harmonerer med det som de fikk oppleve i sitt hjerte: nåde.

Jammen, hva med alle de sønnene som ikke kom hjem, hva med dem?

Jeg tror ikke på et glansbilde der alt blir sukker-søtt uansett hva du gjør, - men jeg tror heller ikke at Gud feier det onde under teppet, eller ned i helvete om du vil si det sånn. Og så blir det "happy-ending" for alle som blir igjen. Jeg tror at vi alle kommer til et punkt der vi angrer det onde vi har gjort, og blir møtt med nåde. Gud vil la retten gå fram til seier. Noen tror at Gud sender mennesker til helvete, og så glemmer Han hele greia. Det er ingen løsning, for ondskapen vil allikevel eksistere i all evighet. Jeg er overbevist om at Gud har en løsning.

(Ref. nr. 9)

Nr. 9: Den bortkomne sønnen: En samtale om at frelsen (Apg. 3:21-26) som i siste instans er universell, altomfattende både for mennesker og natur, ikke bare i sin hensikt, men også i sin virkning.

Guds kjærlighet og frelsesvilje overvinner til slutt all motstand og Gud blir alt i alle. Dette kan tolkes som en gjenopprettelse av den opprinnelige fullkomne paradisiske tilstand. Les 1.kor 15:20-28, Rom 8:21 og Fil. 2:9-10.